På tide å få ut noen tanker igjen tror jeg. Vil selvfølgelig ikke dele alt her, det blir altfor personlig, men noen ganger hjelper det å bare skrive, så jeg prøver på det nå.
Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Etter denne vinteren kan jeg helt ærlig si at jeg faktisk ikke kjenner igjen meg selv. Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor har jeg blitt så sårbar, hvorfor må jeg ta til meg hver minste lille ting? Jeg føler meg rett og slett ødelagt etter de siste månedene, og nå er jeg på det punktet der jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg føler bare jeg sprer negativ stemning hos folk, jeg føler meg så liten, som om jeg ikke betyr noe. Føler alle er så mye bedre enn meg. Og jeg har prøvd å tenke positivt, det har jeg virkelig. Det hjalp en liten stund, men så gikk det tilbake til det gamle igjen. Jeg føler meg påtrengende og klengete, på alle. Jeg hater at det har blitt sånn. Jeg vil også ha det gøy uten å henge meg opp i småting som sikkert egentlig ikke betyr noe. Jeg tenker så mye, sikkert altfor mye. Analyserer alt og tenker det verste. Jeg er så redd for å miste de jeg har. Spesielt nå, når jeg føler jeg ikke gjør annet enn å klage. Jeg kan ikke skjønne hvorfor de orker meg.
Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, tror ikke jeg burde si noe mer uansett. Men det er godt å skrive, det er det virkelig.
Og så har det gått to uker siden jeg trykket på innlegg-knappen her. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette her egentlig, eller hva jeg skal si. Jeg elsker å blogge, jeg vil være flink til å blogge, jeg har blogglyst, jeg har ting å blogge om, men energien er ikke der. De siste ukene har jeg hatt så lite energi til å gjøre ting, jeg blir så utslitt av skolen. Det er ikke sånn at vi har mye å gjøre der eller noe, jeg blir bare utslitt av å være der. Og dette går veldig mye utover humøret mitt også, og det irriterer meg veldig, for jeg har det egentlig veldig bra, jeg har jo verdens herligste personer rundt meg. Men ja, da vet dere det, vil ikke skrive noe mer om det egentlig.
Jeg tenkte at i dag måtte jeg bare få meg selv til å skrive et innlegg her, prøve å få meg tilbake på gamle spor igjen med bloggingen. Så nå har jeg satt kameraet mitt på lading også, det har vært utladet i to uker nå. Og så skal jeg gjøre klart et innlegg jeg kan poste senere, og imorgen. Har litt å fortelle dere også, men det får bli i neste innlegg, for dette innlegget er langt nok nå!
– Er det flere som er slitne for tiden? Eller har dere det helt fint? Håper for all del de fleste svarer det sistnevnte!
Jeg har tenkt mye de siste dagene på hva jeg skal gjøre. Det er 11 dager siden jeg sist skrev et innlegg. Jeg har blogget i over tre år nå, og da kan man fort bli lei. I dag tenkte jeg at jeg måtte iallefall skrive et innlegg til dere, enten det var positivt eller negativt. For ja, tanken om å slutte å blogge har vært der i noen dager nå… Og jeg har nå kommet frem til at jeg ikke kan slutte. Etter tre år med blogging har det blitt en stor del av meg, og jeg er virkelig ikke klar til å legge det fra meg helt ennå. Jeg liker det SÅ godt, det er bare at avogtil er ikke motivasjonen der, og sånn har det vært ofte de siste månedene. Men som sagt, jeg klarer ikke å slutte. På en dårlig dag kan kommentarene deres være til stor hjelp, dere får meg alltid til å smile, og jeg har lært så mye disse årene med blogging. Jeg kan ikke legge det fra meg.
Jeg kan ikke love innlegg hver dag, men det skal iallefall bli bedre fremover. Jeg skal skrive mer om hva jeg gjør om dagene, og jeg skal bli flinkere til å bruke kameraet mitt igjen, for det begynner å bli litt nedstøvet og det er ikke bra. Ikke minst må jeg få til flere antrekksbilder. Høres det bra ut?
Hadde jeg sagt at jeg har det bra, hadde jeg løyet. Dette blir kanskje det mest personlige innlegget jeg noen gang har skrevet her, og det er ikke for å få medlidenhet eller noe sånt, men fordi jeg trenger å få det ut. Jeg trenger å skrive det ned. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å publisere innlegget, kanskje det bare kommer til å ligge som et utkast.
Jeg har vært så lykkelig de siste ukene. Når jeg tenker over det så kan jeg faktisk ikke huske sist jeg var så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Det å sovne med et smil om munnen hver kveld er virkelig en fantastisk følelse, som jeg unner alle. Når du minst venter det, sies det. Og ja, det var da jeg minst ventet det.
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg bare skriver. Jeg har fantastiske venner som er der for meg, men at the end of the day:
Vi så denne i engelsken i dag, og jeg hadde jo tenkt å se den uansett siden så mange hadde delt den på Facebook og på bloggene sine osv, og dere, hvis dere ikke har sett den enda, se den! Se den og del den videre, dette er jo forferdelig.
Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre alt for mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg… egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut.
Men når sant skal sies, så er kommentarene deres på en dårlig dag, noe av det beste som finnes. Dere kommer alltid med drøssevis av søte kommentarer uansett hvor dårlig jeg er til å blogge, noe jeg har vært sånn ca. hele vinteren. Jeg har virkelig merket denne vinteren at årstiden har mye å si på motivasjonen, for den har vært langt nede denne vinteren. Heldigvis begynner det å bli lysere ute, og jeg merker at motivasjonen sakte, men sikkert, kommer tilbake.
Jeg har nå brukt nesten to timer på dette innlegget. Det skulle egentlig være et innlegg om at jeg vil tilbake til London, men så endte det opp med dette, av en eller annen grunn. Nå håper jeg bare ikke at jeg ser på dette i morgen og angrer på at jeg la det ut.
Dette innlegget skrev jeg i april i år, og siden jeg har fått en del nye lesere siden da, velger jeg å reposte det, med tanke på at jeg ikke legger ut alvorlige innlegg så ofte.
Som tenåring går selvtilliten som regel veldig opp og ned. Når vi ser modeller, skuespillere, sangere osv., er det veldig lett å tenke at den personen er så mye penere og tynnere, og dette hjelper hvertfall ikke på selvtilliten. Vi har vel alle også sett noen på gata som er “såå mye penere”. Men vet du hva? Selv om det kan være vanskelig, ikke tenk noe på det, hev deg over det og tenk “Jeg er unik og jeg er pen”. Selv om det kan virke som om det ikke hjelper, så gjør det faktisk det. Og om du plutselig finner deg selv foran speilet der du peker ut det negative med deg selv, SLUTT med det! Fokuser på det du liker med deg selv, det er såå mye bedre og det hjelper veldig.
I århundret vi er i nå er det veldig lett for folk å sitte bak en skjerm og være anonym og slenge masse dritt til noen andre. Spesielt som blogger oppstår anonyme drittkommentarer hele tiden. Dere ser jo hvordan det gikk med Voe, hun ble til slutt redd for å poste innlegg pga. alle drittkommentarene hun fikk. Det skal jo ikke være sånn? Tenk dere det da, man blogger fordi man synes det er gøy, og så må man til slutt slutte pga. drittkommentarer. Selv om det ikke alltid er så lett, så må man bare prøve å heve seg over det og ikke la haterne vinne. Men jeg skjønner godt at det var vanskelig for Voe å heve seg over det, når hun fikk så mange drittkommentarer.
Sliter veldig med inspirasjonen for tiden, som blogger er det ikke lett å ha noe å blogge om hele tiden. Hvertfall ikke når man har blogget i over to år. Men de fleste kjenner seg nok igjen i at man har perioder der man har mye inspirasjon og perioder der man har lite inspirasjon. Håper hvertfall at det blir bedre neste uke. Denne helgen jobber jeg jo, så jeg har ikke mye tid til å fange opp litt inspirasjon da.
– Har du noen tips til inspirerende blogger/nettsider?
Skulle egentlig ta outfitbilder i dag, men så kom jeg hjem og så ut som en våt katt. Så da ble det uaktuelt. Kjenner at humøret ikke er helt på topp i dag, så nå ligger jeg under dynen og her skal jeg være resten av dagen. Kanskje spille litt Sims 3. Se litt på tv. Og så kommer Silje også senere. Godt å ha noen å snakke med når man ikke er helt på topp.
Jeg vil bort. Til en solfylt plass der det sjeldent regner. En plass der det ikke blåser så mye at det er umulig å bruke paraply og å ha noen som helst form for frisyre.
For én uke siden skjedde det en stor tragedie i Oslo og på Utøya som har forandret oss alle. På den tiden var jeg i Tyrkia, og i dette innlegget får dere mine tanker rundt dette.
Den 22. juli 2011 klokken 17:27 (18:27 tyrkisk tid) tikket det inn en melding på mobilen min fra Johan Thomas der det sto blant annet: “ville bare informere om at de har vært terrorangrep i Oslo, sjekk vg! sykesteee!!” Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller hva jeg skulle gjøre. Jeg sa ifra til pappa og Lillian, før jeg så sendte melding tilbake til Johan Thomas og til mamma der jeg spurte hva som hadde skjedd. Jeg følte meg skikkelig hjelpesløs. Vi hadde ankommet Tyrkia den dagen og hadde ikke fått koblet oss på internett, så vi hadde ingen måte å sjekke nyhetene på. Hotellet visste nok ikke tragedien ennå heller. Jeg fikk så vite om at det var en bombeeksplosjon i regjeringskvartalet. Vi var helt i sjokk alle sammen.
1-2 timer senere var vi kommet på hotellet til Marte og Kristian og de hadde heldigvis både internett og tv2 på hotellrommet sitt. Da fikk vi vite om skytedramaet på Utøya også. Dette var uvirkelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hva jeg skulle tenke engang. Hva har skjedd?! Jeg skal innrømme at jeg tenkte en liten tanke om at Al-Qaida var innblandet, men jeg ville ikke trekke forhastede slutninger heller. Vi fikk vite at rundt 10-20 var omkommet. Når vi kom tilbake på hotellet den kvelden fikk vi sett på TV2 nyhetene i resepsjonen. Nå fikk vi heldigvis oppdatert oss enda mer.
Første jeg fikk høre nesten morgen var at rundt 80 var omkommet. Shit! Dette var helt uvirkelig. At noe så grusomt kunne skje med lille Norge. Og ikke minst at et menneske kunne gjøre dette mot så mange, helt uskyldige folk, som bare ville hjelpe landet sitt. Barn og tenåringer som hadde det gøy på sommerleir og gjorde det de var interessert i. Så kom den mannen på øya iført en falsk politiuniform, som sa at han hadde informasjon om bombingen i Oslo, ba dem komme nærmere og så skjøt dem. Mange så vennene deres bli skutt rett foran øynene på dem.
Alle mine varmeste tanker går til alle ofre og pårørende av denne fæle tragedien. Hvil i fred, alle omkomne. Og når det gjelder bloggingen min så kommer den nok til å forbli vanlig, selv om jeg er veldig påvirket av denne tragedien. Bloggene kan være en fin måte å få tankene bort fra tragedien en liten stund og lese noe positivt for en liten stund. Og som Cathrine skrev: if I can use this as an arena to spread some positivity, I damn well will.
– Hvordan opplevde du 22.juli? Fortell gjerne om dine tanker rundt denne tragedien i kommentarfeltet ♥
