DEN SISTE TIDEN

Det er ganske sent nå, men døgnrytmen min er ganske på bærtur for tiden, så da tenker jeg det får være greit å publisere. På én måte er det litt godt å poste når jeg vet ikke alle ser det med én gang også. Jeg kom hjem fra Los Angeles for 1,5 uke siden, så jeg har fått ting litt på avstand nå, og har reflektert mye. Dette var jo en tur jeg har drømt om så lenge jeg kan huske, jeg husker fortsatt da jeg satt på soverommet mitt for ti år siden og drømte om det øyeblikket jeg skulle lande i Los Angeles, og nå har jeg gjort det. Jeg har følt litt på at dette var “min” tur, ettersom dette helt klart var et stort høydepunkt i en ellers så tung tid. Jeg tror ikke jeg orker å fortelle så mye om turen, det har jeg ikke energi til nå, men jeg har dokumentert endel på Instagram, og det ligger et høydepunkt av stories på profilen min der (@malindh) om dere vil se. Byen sto absolutt til forventningene mine, selv om turen kanskje ikke helt gjorde det, uten at det er noe jeg kommer til å gå inn på. Jeg skal iallefall tilbake til LA en gang.

Tiden etter turen har vært veldig, veldig tung. Jeg har vært ufattelig sliten, og føler egentlig at jeg er litt tilbake til der jeg var på starten av året. Jeg følte jo ikke før turen at jeg hadde kommet meg så veldig langt, men jeg hadde definitivt litt mer energi og litt mer matlyst, så det har vært veldig tungt kjenne på alle disse følelsene ekstra mye. Det var jo godt å reise bort, og få ting litt på avstand, selv om jeg på ingen måte glemte alt som har skjedd. Tankene var nok mer på at jeg kunne ønske at jeg fikk vist han alt jeg opplevde, og så. At JEG kjørte en Mustang til Las Vegas blant annet, jeg vet han hadde likt det. Om noen få dager er det et halvt år siden dagen, og det er jo virkelig ikke lenge siden, selv om tiden har føltes ut som en evighet. Jeg vet ikke om det er mange som har “glemt” hva jeg faktisk går gjennom, og de aller færreste klarer jo faktisk å sette seg inn i hvor grusomt det er, men jeg har heldigvis støttende venner og familie, og det er jeg veldig glad for. Det er jo i tider som dette man ser hvem som virkelig er der for deg. Og så håper jeg bare at jeg får litt mer energi snart, det hadde vært fint. Ett skritt frem, og to tilbake. Pust.

A NEED FOR CHANGE

Reklame | Desenio

De siste ukene har jeg følt på en “trang” på å gjøre litt endringer her hjemme, jeg kunne nok fint ha endret på det meste her og kunne godt tenkt meg å bytte ut litt møbler osv. Men jeg starter smått, og er derfor veldig glad for å ha et samarbeid med Desenio! De har jo et fantastisk utvalg av postere og rammer, og jeg kan sitte i timesvis å scrolle og bli inspirert.


Beige Reeds No2 – Kate Moss, Life is A Joke – Abstract Reeds No1


Shadow – Golden Palm – Dreamcatcher – Restful

Jeg har byttet ut bildene på stua, i gangen og på soverommet, til de dere ser ovenfor, og jeg syns det gjorde en stor forskjell! De forrige bildene på stua var litt mer fargerike, men nå ville jeg ha en roligere stemning med nøytrale farger. På soverommet hadde jeg dyrebilder før, men byttet de ut med, nok en gang, roligere bilder. Jeg likte så godt sinnsstemningen på disse bildene.

Da jeg kikket gjennom siden for å finne bilder, brukte jeg den virtuelle byggeveggen deres, der jeg kan sette bilder sammen og se hvordan de fungerer med hverandre! Et veldig hjelpsomt verktøy hvis du er usikker på om noe vil fungere sammen.

Jeg har fått ordnet en rabattkode til dere også: Koden HATLESTAD gir 25% rabatt på posters hos Desenio mellom 11-13.juni! (Koden gjelder ikke rammer eller handpicked-/collaboration posters/personlige posters)

FASADEN

Det begynner å bli ganske lenge siden sist jeg skrev her, og det er vel fordi jeg ikke har hatt så mye nytt å skrive. Det finnes jo grenser til hvor mange ganger jeg trenger å skrive at livet er tøft og hvor mye jeg savner han. For det føles ikke noe lettere enda, og jeg aner ikke når det kommer til å gjøre det. Aller helst vil jeg bare hoppe over denne tøffe tiden og spole frem til ting føles litt lettere, men jeg vet jo at jeg må bare gjennom det.

Her om dagen følte jeg for å skrive litt på Instagram, rett og slett fordi jeg ikke orket tanken på at noen skulle se på bildene mine og tenke at jeg har det kjempefint til tross for at kjæresten min døde for noen få måneder siden. Jeg vet jo at mest sannsynlig er det ingen som tenker sånn, men likevel måtte jeg bare påpeke det. For Instagram er jo bare en fasade, og det tror jeg mange glemmer når de scroller gjennom Instagram og ser de “perfekte” livene til folk. For hvis man ser på feeden min så kan det vel se ut som om livet mitt er ganske fint, når sannheten er det motsatte. Livet mitt for tiden består jo for det meste av trening, strikking, ufattelig mye tenking, og ukentlige timer hos psykomotorisk fysioterapeut.

Forrige uke fortsatte jeg å legge ut bilder fra Haag på Instagram, mens jeg gikk gjennom en av de tyngste ukene hittil. Et uventet spørsmål da vi bestilte gravstein, som førte til enda flere tanker, et sammenbrudd da eksamen ble delt ut og jeg innså at jeg ikke klarte det, et nytt sammenbrudd da den nyeste episoden av Station 19 ble litt for tøff, og x antall sammenbrudd da migrenen gjorde et sterkt comeback. Dette er faen ikke lett, og som sagt vil jeg helst bare spole gjennom dette. Jeg klarer hverken jobb eller skole, men for å beholde litt normalitet i livet mitt er det trening og Instagram jeg vil fokusere på for øyeblikket. Og prøve å holde orden på disse tankene som ofte skifter mellom at jeg vil flytte til en annen by, at jeg SKAL fullføre skolen til planlagt tid om to år, eller at jeg bare vil ligge på sofaen og strikke. Så ja, sånn er det akkurat nå, og sånn vil det nok være i en god stund fremover. Nå skal jeg lade opp til turen til Los Angeles om tre uker.

TING Å SE FREM TIL

Reklame | Annonselenker Cubus

Nå er det en stund siden jeg skrev noe her, jeg har vel bare ikke hatt så mye på hjertet. Eller, mye på hjertet har jeg, men jeg har ikke følt for å skrive. Nå tenkte jeg for en gangs skyld å skrive et litt mer positivt innlegg, fordi det er det jeg føler for akkurat nå. I disse tider er det nemlig viktig for meg å ha noe å se frem til, og det kan jeg virkelig si nå at jeg har. Til helgen tar jeg med meg en venninne til Haag, noe jeg selvfølgelig gleder meg til, og det blir godt med litt finere vær enn det er her. Vi kan jo si det slik at jeg har revurdert veldig Ålesund som bosted det siste døgnet etter det begynte å snø igjen. Etter helgen i Haag drar jeg rett til Oslo for noen dager med klassen min, hvor vi skal besøke mange spennende bedrifter og jeg gleder meg til å se klassen min igjen siden jeg ikke har sett de så mye de siste månedene.

Jeg blir hjemme noen dager i påsken, og da blir det nok mye avslapping etter én uke borte, siden kroppen min tåler ekstremt lite for tiden. Så drar jeg tilbake til Haag hvor jeg skal være i én uke, og da kommer etter hvert Ingrid også, som jeg gleder meg veldig til. Så koselig å ta med venninner dit og vise de i byen. Ikke minst blir det godt med etterlengtet familietid.

Bukse herfra / Jakke herfra

Er det én ting jeg har lært fra de siste tre månedene, så er det at man må leve mens man kan. Om bare rett over to måneder drar jeg til Los Angeles og Las Vegas sammen med to gode venninner, og tanken på det gjør meg faktisk litt glad. For meg er det en drøm som går i oppfyllelse, ettersom det er en plass jeg har hatt lyst til å dra så lenge jeg kan huske nå. Det kommer til å bli en fantastisk opplevelse.

De siste årene har jeg hatt et litt anstrengt forhold til det å ha bursdag, av en eller annen grunn jeg ikke helt klarer å forklare. Før har jeg elsket oppmerksomheten, men plutselig for ett par år siden var jeg ikke så gira lenger, og jeg føler jeg fikk slike rare forventninger som aldri helt ble oppfylt, selv om alle bursdagene har vært veldig fine. Derfor har jeg ikke hatt noen feiringer de siste årene, og bare tilbragt dagen med nærmeste familie og venner.

Vel, nå har jeg bursdag på mandag, og tanken på det er mildt sagt grusom. Jeg har jo egentlig ikke tenkt så mye på det før nå, siden jeg naturligvis har nok å tenke på fra før av. Så får jeg spørsmål om hva jeg ønsker meg, eller hvordan det skal feires, og jeg kjenner at jeg klarer det bare ikke. Det er bare én ting jeg kunne ønsket meg, og det kommer aldri til å skje. Sånn er det bare. Jeg er veldig takknemlig for å bli eldre, for det er jo tydeligvis ikke en selvfølge, men tanken på å feire noe som helst gjør meg kvalm.

Ikke et bilde jeg vanligvis ville vært “fornøyd” med, men det betyr så mye for meg nå, for det var siste bursdagen min jeg hadde med ham.

Det er også vanskelig fordi mange av mine nærmeste har bursdag de første månedene av året, og jeg klarer ikke være tilstede. Jeg skjønner selvfølgelig at de vil feire og ha det gøy, men for meg gjør det vondt. For jeg tenker på dette hele tiden, mens andre fortsetter videre med livet sitt, som om ingenting har skjedd. Og jeg visste vel at det kom til å bli sånn etter hvert, men jeg var vel bare ikke helt forberedt på hvor vondt det kom til å gjøre.

NEW TRADITIONS

Fredag er en vanskelig dag. Det var favorittdagen min før, jeg så alltid frem til den hele uken. Da var det nemlig tradisjon på kvelden at jeg laget taco eller nachos til Matias kom hjem fra trening, eller så startet han på middagen til jeg var ferdig på jobb. Han dro innom Kiwi på vei hjem fra trening og kjøpte med seg litt for mye smågodt, som vi gomlet i oss etter middagen mens vi så gullrekka på TV. Det var så fint etter en lang uke. Den siste gangen var kun to uker før livet hans endte. Nå blir det bare en tradisjon som sitter fint i minnet, og jeg er takknemlig for alle fredagene vi fikk sammen. Nå må jeg finne meg nye tradisjoner. Eller, det blir ikke noen nye tradisjoner med det første, men heller én dag om gangen.

// Friday is a difficult day. It was my favorite day before, I always looked forward to it all week. We had a tradition on Friday evenings that I made taco or nachos for when Matias finished his Crossfit session, or he would start making dinner when I was done at work. He went by the store on his way home from the gym and bought way too much candy, which we would munch on while watching TV. It was so nice after a lang week. The last time we did it was just two weeks before his life ended. Now I’m left with wonderful memories of this tradition, and I’m so grateful for all the Fridays we spent together. Now I have to find new traditions. But there won’t be any new traditions yet, I just have to take one day at a time.

VALENTINES BUZZ

På dager som dette er det definitivt ikke lett å bla gjennom sosiale medier. Jeg har ikke tall på hvor mange kjærlighetserklæringer jeg har sett i dag, og det er jo fint det, at folk er forelsket. Jeg vet jo akkurat hvordan det føles å ha funnet sin livs kjærlighet, den man vil tilbringe resten av sitt liv med. Jeg vet også hvordan det er å miste den personen. Jeg vet at sosiale medier for det meste viser en fasade, og at det er klart man vil vise sitt “perfekte” forhold på dager som dette. Jeg håper bare at de som legger det ut, tenker det samme de resterende 364 dagene i året. For det er ikke dagen i dag det er viktig å vise kjærlighet til hverandre, men alle de andre dagene.

Jeg har tenkt mye på det denne tiden, hvor utakknemlige folk kan være. Folk glemmer å sette pris på livet, og folkene rundt seg. Folk glemmer av kjærligheten. Jeg tenker veldig mye på forholdet til Matias og meg, og hvor fint vi hadde det. Og jeg husker alle kveldene jeg lå i armkroken hans før vi sovnet, og alt jeg tenkte var “Herregud, så heldig jeg er”. Jeg sluttet aldri å være takknemlig for ham, og det er jeg så glad for. Jeg tenker det nå, hver gang jeg ser lykkelige par, at jeg håper de er takknemlige. For livet er for kort til å ikke være det. Livet er for kort til å krangle om småting eller klage på ting som virkelig ikke betyr noe. Man må jo bare være takknemlig. Takknemlig for livet, for man vet aldri hva som skjer.

Jeg er så takknemlig for at den siste meldingen han leste, rett før han dro ned på sykehuset den siste natta, var at jeg elsker ham.

// On days like these it’s not easy scrolling through social media. I’ve lost count on the number of love declarations I’ve seen today. And it’s sweet of course, that people are in love. I know just how it feels to have found the love of your life, the person you want to spend the rest of your life with. I also know how it feels to lose that person. I know that social media mostly is a facade, and of course you want to show your “perfect” relationship on days like these. I just hope that the people who post it thinks the same on the other 364 days of the year. Because it’s not today it’s important to show love to each other, but all the other days.

I’ve been thinking a lot about it recently, how ungrateful people can be. People forget to appreciate life, and the people around them. People forget about love. I think a lot about the relationship I had with Matias, and how wonderful it was. And I remember all the nights I spent in his arms before we fell asleep, and all I could think was “Wow, I’m so lucky”. I never stopped being grateful for him, and for that I’m glad. I think about it now, every time I see a happy couple, that I hope they’re grateful. Because life is too short to not be. Life is too short to fight about little things, or complain about things that really don’t matter. You just have to be grateful. Grateful for life, because you never know what can happen.

I’m so grateful that the last text he read, right before he went to the hospital that last night, was that I love him.

Jeg satt nettopp og gjorde klart et nytt innlegg for publisering, men innså da jeg satt og skrev det ned at det kanskje ble hakket for personlig. Det ble et utkast. Jeg har egentlig lyst å publisere det, men det sitter så langt inne og er virkelig så personlig at jeg er usikker på om jeg vil ha det liggende offentlig. Så det får ligge som et utkast, så ser jeg etter hvert.

Jeg er sliten i kveld. Om noen lurer på hvordan det går med meg så er det egentlig ikke noe nytt. Tiden står fortsatt stille, og jeg sitter fortsatt med en bølge av tanker der jeg plutselig kommer på at jeg aldri får snakke med han igjen, at jeg aldri får se han igjen. Det gjør så vondt at det er umulig å beskrive. Ingen kan noen sinne se for seg hvor vondt det er, hvis ikke man har stått i den samme situasjonen selv. Men dagene går likevel. Jeg er på trening av og til, ordner det som må ordnes, tilbringer tid med familien hans, som er like mye familien min, og jeg prøver å slappe av. Jeg blir fort sliten. I morgen skal jeg dra en tur på skolen. Jeg må jo bare prøve.

Jeg vil være åpen om denne prosessen, og vil derfor også nevne at jeg får hjelp. Jeg har opplevd noe traumatisk og jeg trenger profesjonell hjelp til å komme meg gjennom det. Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være tabu å snakke om sånt, jeg vil iallefall være åpen om det, for uansett hva man plages med er det ikke noe feil med å få hjelp. Kroppen min sliter, og det gjør hodet mitt også, så jeg håper virkelig dette kan hjelpe på å komme meg gjennom det.

Det er godt å skrive.

MENINGSLØST

Det har gått over tre uker nå, og selv om jeg vet at han er borte, venter jeg fortsatt på at han skal komme inn døren her. I 16-tiden hver dag tenker jeg at han skal låse seg inn her hjemme og rope “juhuu”, som han gjorde hver dag da han kom hjem fra jobb. Jeg tenker på når jeg hadde en dårlig dag, så var høydepunktet at han kom hjem og ga meg en god klem. Den beste klemmen. Og da var jeg trygg. Nå er tryggheten borte.

Livet blir liksom meningsløst. Folk har kjærlighetssorg fordi de blir dumpa, og jeg tenker bare at det er jo ingenting. Tenker at jeg har vært der før selv, men det kan jo ikke sammenlignes litt engang med dette her. Tenker på hvor mange som tar livet for gitt, og jeg har jo vært der selv enkelte ganger. Men livet er for kort, og jeg håper at dere som leser dette kan sette mer pris på livet om dere ikke gjør det allerede.

Jeg har ikke helt kontroll på dagene, men de går jo. Noen verre enn andre. I går var jeg på en lang skitur, som ble litt for tung, men samtidig var det så godt. Frisk luft i fantastisk landskap. I dag er jeg støl. Jeg har kommet i gang med treningen igjen, gradvis. Startet på et nytt program, men jeg tar det veldig rolig siden kroppen min ikke fungerer helt som den skal, og jeg vet jeg ikke får i meg alt jeg trenger av næring. Men jeg prøver, og jeg tar en dag om gangen. Det er jo bare det man må gjøre.

NOTES

Fredag, 28. desember

Det er helt surrealistisk å tenke på at han er borte, at jeg aldri får snakke med han igjen. Se han igjen. Jeg har aldri i mine villeste tanker trodd at jeg ville havne i en situasjon som dette. Du hører jo at det skjer med andre, men det skjer ikke med deg. Når jeg skriver dette er det bare noen timer siden jeg tok farvel med ham, og litt over ett døgn siden vi fikk den grusomme beskjeden. Klokken er 19:55, fredag 28.desember, og jeg sitter endelig på flyet hjem til Ålesund. Alt jeg vil nå er å dra hjem, selv om jeg gruer meg også. Leiligheten VÅR er jo hjem. Hjemme er hvor han her. Det er ikke mange dagene siden jeg snakket med han om at jeg hadde innsett at det ikke hadde noe å si hvor jeg feiret jul, så lenge jeg var med han. Vi fikk aldri feiret jul sammen. 

Det er så urettferdig. Han hadde en så sunn og aktiv livsstil, han hadde jo egentlig de beste forutsetningene for et langt og friskt liv. Vi skulle ha et langt liv sammen. Vi skulle kjøpe større hus, gifte oss og få barn og hund. Det skulle være oss to for alltid. Jeg kan ikke tro at vi bare fikk fire år sammen. Så altfor kort, men uten tvil de fineste årene i mitt liv. Fire fine år med mitt livs kjærlighet, mannen i mitt liv, min aller beste venn. 

Jeg er så spent på hvordan tiden fremover blir. Jeg vet det kommer en hverdag. Jeg vet det blir mange tunge dager. Men jeg klarer bare ikke å se for meg en hverdag uten han. Jeg tenker på hva som vil møte meg i leiligheten når jeg kommer hjem. Prøver å visualisere det for å være best mulig forberedt, selv om jeg vet det blir helt jævlig uansett. Jeg vet jeg kommer til å se skoene hans i gangen. Jeg kommer til å se klærne hans som ligger på gulvet i garderoben. Badet, hvor den ene sokken hans ligger på gulvet. Og stua, hvor det står to poser under juletreet med gavene han fikk til jul. I tillegg til ett par uåpnede gaver. Jeg må slutte å skrive nå, jeg orker ikke å sitte å gråte mer på flyet.