Hadde jeg sagt at jeg har det bra, hadde jeg løyet. Dette blir kanskje det mest personlige innlegget jeg noen gang har skrevet her, og det er ikke for å få medlidenhet eller noe sånt, men fordi jeg trenger å få det ut. Jeg trenger å skrive det ned. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å publisere innlegget, kanskje det bare kommer til å ligge som et utkast. 

Jeg har vært så lykkelig de siste ukene. Når jeg tenker over det så kan jeg faktisk ikke huske sist jeg var så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Det å sovne med et smil om munnen hver kveld er virkelig en fantastisk følelse, som jeg unner alle. Når du minst venter det, sies det. Og ja, det var da jeg minst ventet det. 

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg bare skriver. Jeg har fantastiske venner som er der for meg, men at the end of the day:

Jeg savner deg.