Det er alltid noe bak fasaden. Alt dere ser på sosiale medier, leser om, ser bilder eller videoer om, det er ikke alt. Det er ikke perfekt, selv om det gjerne ser sånn ut. For du velger jo selv akkurat hva du vil legge ut, og hvordan du vil fremstille deg selv og livet ditt. Det blir jo naturlig at du legger ut de bildene du syns du ser bra ut på, der du hadde en god vinkel. For selvfølgelig vil jo du bare legge ut bilder du er fornøyd med? Stjernene tenker på samme måte, de er ikke så ulik oss. Selvfølgelig vil de legge ut bilder de selv er fornøyd med. I tillegg har jo de veldig god hjelp av fotografer og stylister på photo shoots, og ikke minst Photoshop. Kan jo ikke glemme gode, gamle Photoshop. Skulle likt å se det bildet av Kylie Jenner uredigert, eller hva? 

Vi ser jo bildene stjernene legger ut fra fester, privatfly og fashion week, og det er jo så glamorøst? Men det hele er en fasade. De legger ut det folk vil se, for når vi ser bildene av deres glamorøse liv, og tenker på hvor fantastisk liv de må ha, da glemmer vi vårt eget i et lite sekund. Det hadde jo ikke vært så spennende å bare se bilder av at de sitter og ser på TV? Men har dere tenkt over at de egentlig bare er vanlige mennesker, med litt (mye) mer penger og følgere? De har garantert dager der de er misfornøyd med utseendet, dager der alt går galt, og dager hvor de har hjemlengsel. Men det viser de ikke. Det er en fasade for å prøve å skape en illusjon av det perfekte liv. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Blogging er ganske likt. Jeg vil gjerne holde det positivt her, og selv om det kommer noen seriøse innlegg i blant, blir jo det mest overfladiske innlegg ellers. For det hadde jo ikke vært spennende hvis jeg, hver gang det skjedde, skulle skrive om dagene jeg føler meg dritt, og gangene jeg ikke orker å lage middag og drar på McDonald’s istedenfor, eller når jeg blir frustrert på kjæresten fordi jeg har PMS og begynner å gråte av ingenting. 

Det burde være barneskolepensum. For sannheten er jo at brukerne av sosiale medier blir yngre og yngre, og utviklingen er skremmende. 10-åringer sitter i barneselskap med hodene ned i telefonene sine. Hvilken kunnskap har de om at det de ser på Instagram ikke er ekte? Ingen. Selvfølgelig. De er jo bare barn! De er jo egentlig altfor unge til å holde på med sånt, men det er jo dessverre slik det har blitt. Tilgangen er større enn den noen sinne har vært, og senest i går kom jeg over bloggen til en 10 år gammel jente som skrev veldig detaljert om livet sitt, om at hun måtte flytte og at hun hatet moren sin over alt i verden fordi hun måtte flytte. 

Denne utviklingen er jo helt krise, og det må gjøres noe med det. Jeg merker at presset starter tidligere og tidligere, og jeg skal iallefall passe på lillesøsteren min på snart seks år, hun begynner jo snart på skolen. Og det er ikke mange årene etter man har begynt på skolen at det starter. 

Jeg opprettet denne bloggen på en juli-dag i 2009. Det var vel andre eller tredje bloggen jeg laget, og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle gå skikkelig inn for det. Ser jeg tilbake på det nå så var jo det ikke grei blogging før ett par år senere kanskje. Men jeg blogget. Masse. Det ble en stor del av livet mitt, og mens vennene mine opprettet blogger for så å slette de igjen opptil flere ganger, sto min. Jeg fortsatte. Bloggen har vært med meg gjennom så mye av livet mitt, gjennom store forandringer, fra starten av tenåra. Bloggen har vært med på konfirmasjonen min, slutten av ungdomsskolen, starten av videregående, min første jobb, tøffe perioder, min andre jobb, russetid, slutten av videregående, og flytting til New York, blant annet. 

Jeg var så forberedt og motivert på at bloggen min skulle nå nye høyder da jeg flyttet til New York. Jeg kom til å ha masse bloggmateriale, fra en av verdens kuleste byer! Og så kom jeg dit, og jeg blogga jo mye første tiden. Det skjedde så mye, det var så mye nytt, så mye å utforske. Tilbakemeldingene var jo at folk elsket å lese om hva jeg holdt på med der borte, og at det var så spennende. Etter hvert fadet det ut med bloggen, jeg var opptatt med skole og andre ting, og fant ikke alltid tid til å blogge. New York ble på mange punkter ganske normalt for meg, så jeg tenkte ikke over å ta så mange bilder. Da ble det vanskeligere å blogge også når jeg først skulle gjøre det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Spesielt det første halvåret av 2015 var det veldig lite blogging, og lite motivasjon. Jeg ble mer og mer vant til å ikke blogge. Og så flytta jeg hjem. Jeg fikk vel på en måte kultursjokk. På den måten at jeg ikke ante hva i alle dager jeg kunne blogge om når jeg hadde flytta fra New York til lille, kjedelige Ålesund. Det ble bare helt feil. Motivasjonen var borte, og da var det ikke noe poeng lenger. Så startet jeg som butikksjef i 100% stilling (og vel så det), og da gikk det hvertfall ikke. Jeg hadde verken motivasjon eller overskudd til noe blogging. Da var det slutt. 

Jeg er SÅ glad nå for at jeg har startet å blogge igjen. Det var viktig for meg at hvis jeg skulle begynne på igjen skulle det gjøres skikkelig, og det føler jeg at det er nå. Jeg stortrives med å blogge, og sånn det ser ut nå kan jeg ikke se for meg å slutte med det første. 

♦ Hvis du blogger – hvor lenge har du holdt på?

Det er jo lørdag, en dag der mange tar på seg finstasen (eller ikke, helt greit med casual også), og i den anledning tenkte jeg å skrive litt om mitt forhold til alkohol. Jeg har jo vært myndig i snart fire år nå (føles ut som en evighet!), og når jeg tenker tilbake på det året jeg fylte 18, så husker jeg mange artige historier. Vi var jo ute nesten hver helg, og hadde det så gøy både på byen og på hjemmefester. Nå er jo ting litt annerledes, og både jeg og flere av vennene mine har liksom ikke det samme behovet lenger for å dra ut så ofte. Jeg har til og med kommet til det punktet der jeg har bestemt meg for å ikke drikke alkohol lenger. 

De siste to årene føler jeg kroppen min har reagert på alkohol på en helt annen måte enn den gjorde før. For det første syns jeg ikke det smaker noe særlig godt lenger, med unntak av noen få drinker kanskje, og for det andre så blir jeg fort dårlig. Jeg syns rett og slett det ikke er verdt det, å bli dårlig og kaste bort hele dagen etterpå på å ligge sliten og dårlig i senga. Jeg blir også litt stressa med tanken på at man skal komme seg hjem fra byen osv, så da liker jeg bedre å kjøre. I tillegg har jeg en god vennegjeng som jeg har det utrolig gøy med, alkohol eller ikke. Så bare fordi jeg ikke drikker betyr jo ikke det at jeg ikke er med på ting, jeg er med på vors, for vennene mine drikker, og av og til blir jeg med på byen også. Jeg skal jo ikke måtte gå glipp av noe fordi jeg ikke drikker alkohol. Og jeg har det kjempegøy edru også, av den enkle grunn at vi er en gjeng med gode venner, og det har så mye å si!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Om jeg en gang kommer til å begynne å drikke mer alkohol igjen, det vet jeg ikke, men om jeg vil gjøre det så syns jeg det er greit også. Jeg er bare ikke der nå. Går lett for mocktails istedenfor cocktails jeg da, hehe. 

♦ Til dere som er myndige, hvordan er deres forhold til alkohol?

Har du noen gang tenkt over hvor ofte du går ut av komfortsonen? Er du en av de som har lett for å gjøre det, eller er du en av de som kan grue deg i lang tid og tenke mye på det på forhånd? Jeg har vel blitt en liten blanding tror jeg. Her om dagen tenkte jeg over hvor sinnsykt mye jeg har gått ut av komfortsonen min de siste årene. Da jeg flyttet til New York, da jeg jobbet på Fashion Week, da jeg takket ja til å bli butikksjef, og listen fortsetter. For å være helt ærlig tror jeg nesten ikke det gikk én dag som butikksjef der jeg ikke gjorde noe utenfor komfortsonen min. Selvom det var ubehagelig, vokste jeg jo utrolig mye på grunn av det. Spesielt det siste året har det vært enda mer ukomfortabelt å gå utenfor komfortsonen, men jeg har gjort det uansett, selv om jeg har følt meg kvalm og ukomfortabel. Det kan jo ha litt med stresset jeg har hatt over meg også. 

Poenget mitt er egentlig at det er så sinnsykt viktig å gjøre det, selvom det er ukomfortabelt. For de aller fleste gangene jeg har gått ut av komfortsonen min har det ført til noe bra. Oppnåelse. Og det er så viktig, uansett hvor ekkelt det er, å prøve. Se hva det fører til. For hva er vel livet uten å gå utenfor komfortsonen? Jeg skal gjøre det så mye dette året her også, men det skal være mest for min egen del. Jeg vil vokse enda mer, jeg vil oppleve. Det er jo nå jeg har sjansen, så hvorfor ikke? 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Så dere, lov meg at dere skal gjøre det samme? Gå mer ut av komfortsonen enn du har gjort, se hvor det tar deg. Ikke tenk så mye, bare gjør det. 

♥ Heldige meg som bor i verdens beste land

♥ Heldige meg som har tak over hodet og mat på bordet

♥ Heldige meg som er omringet av familie som kun vil det beste for meg

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

♥ Heldige meg som har jobb og kan tjene egne penger

♥ Heldige meg som har egen bil

♥ Heldige meg som har så mange gode venner

♥ Heldige meg som har en så fin kjæreste, med en så fin familie

♥ Heldige meg som kan studere hva jeg vil

♥ Heldige meg som har sparekonto og BSU-konto til å sette inn penger på

♥ Heldige meg som har flinke Sara som stiller opp som bloggfotograf når som helst

♥ Heldige meg som har muligheten til å reise og oppleve

♥ Heldige meg som bor i et fritt land og kan blogge

Takknemlighet er så viktig – vær glad for det du har ♥

– Nevn to ting dere er takknemlig for?
 

Her om dagen kom jeg over et innlegg jeg skrev på bloggen for noen år siden, som gjorde meg litt trist… I det første avsnittet stod dette:

” Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre altfor mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg… egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut.”

Jeg kjente da jeg leste dette innlegget forleden, fem år senere, at det tok meg rett tilbake. Jeg husker akkurat hvordan jeg hadde det da, og i åra før. Dere vet, de dumme tenåra. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg var som person, både på ungdomsskolen og deler av videregående. Jeg var så usikker på meg selv, og visste ikke helt hvem jeg var. Og det er jo sånn det er i den alderen, det er helt normalt. Selvtilliten er gjerne ikke på topp, du har venner og uvenner (én person kan være begge deler), foreldrene dine er teite, og sånn fortsetter det. På grunn av usikkerheten. Fordi du holder på å vokse opp, og å prøve og feile er en del av det. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

28.01.2012.

På ungdomsskolen hadde jeg perioder der jeg nesten ikke kunne vente til videregående startet, for da fikk jeg endelig slippe unna enkelte personer. Jeg var heldig som hadde mange venner i klassen min, men det var noen få personer som virkelig kunne ødelegge dagen min. Bare én person kunne ødelegge så mye, og dra meg så langt ned. Jeg har heldigvis aldri har vært noe mobbeoffer, men om det var dager jeg virkelig ikke ville på skolen? JA. Sånn tror jeg alle har hatt det. Men så er det liksom bare én ting man kan gjøre, og det er å heve hodet og komme seg gjennom det. Det er ikke lett, men når du gjør det? Det hjelper så uendelig mye. For det blir bedre, det blir SÅ mye bedre etter hvert. 

Da jeg ble ferdig med ungdomsskolen følte jeg meg fri, og jeg var så klar for en ny start på en ny skole. Jeg hadde nok fått litt mer selvtillit på denne tida, men jeg var fortsatt usikker. Ting var ikke helt OK på videregående heller, og det gikk veldig opp og ned. Som det gjør i tenåra, det er ingen måte å unngå det på. Det kom jo faktisk til et punkt der jeg var så langt nede at jeg ikke kunne skjønne hvordan ting skulle bli bedre (håper ingen misforstår meg her, jeg tenkte aldri på å ta livet mitt altså). En periode hvor jeg hadde vært naiv og dum, rett og slett. Prøve og feile. Men så fylte jeg 18, og jeg hadde kommet til et punkt der jeg skjønte at nå kunne jeg ikke holde på sånn lenger. Og fra det øyeblikket ble jeg bare sterkere og sterkere, mer og mer sikker på meg selv. Jeg flytta til New York alene som 19- åring. 

2015.

Og når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at alle de personene og hendelsene som dro meg ned, det var DET som gjorde meg sterk. Alt ledet meg til personen jeg er i dag, en sterk person med en selvtillit jeg er fornøyd med. En person som til slutt skjønte hvem man skulle omgi seg med, og hvem man ikke skulle ofre en tanke til engang. Og i det øyeblikket du får til det, da blir alt hundre ganger bedre. 

Jeg håper noen, et sted der ute, leser dette innlegget og får noe ute av det. Kanskje noen usikre ungdommer, som jeg selv en gang var, kan skjønne at ungdomsåra er ikke alt. At det er så mye mer av livet enn det. Og at det blir bedre. For det blir det virkelig. 

Ja… Hvor skal jeg begynne? Har jeg sluttet eller ikke sluttet? For å være helt ærlig har jeg ikke så ofte lyst å blogge lenger, men jeg klarer ikke si at jeg har sluttet. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil at bloggen skal bli en del av meg igjen. Men det er vanskelig, og jeg får det ikke til. Men jeg liker å tro at jeg plutselig en dag skal få det til igjen. Vel, grunnen til at jeg faktisk skriver i dag, er fordi jeg på Facebook fant et innlegg jeg skrev for nøyaktig to år siden, og jeg syns det ene avsnittet der var så fint. Den 7. november 2013 skrev jeg dette:

“Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn.”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror dette må være en av favorittekstene jeg har skrevet på bloggen gjennom disse seks årene. Når jeg leser det får det meg til å tenke på hvor mye sterkere det året gjorde meg, og hvor mye sterkere jeg har blitt til og med etter det. Bare det siste året har mye forandret seg og jeg har blitt sterkere. Jeg flyttet helt til New York for å studere, jeg fikk kjæreste her hjemme, jeg fikk nye venner i New York, men kom samtidig nærmere mine venner hjemme, jeg jobbet på Fashion Week, og jeg var på begynnelsen av dette året bestemt på at det var der jeg skulle være de neste tre årene. Nå har jeg flyttet hjem igjen, og blitt butikksjef på Cubus. Jeg er ikke i New York lenger, men til tross for det får jeg noe annet stort på CV’en min, som kommer godt med når jeg skal studere igjen om to år, og bygge opp karrieren min. Ting kan fort endre seg, og selvom jeg aldri hadde sett for meg for ett år siden at det var sånn livet mitt kom til å være i dag, så er jeg veldig glad for det. 

Det eneste brukbare bildet jeg klarte å få til, haha. Litt ute av gamet, ja. 

Så ja, jeg jobber 100% nå, og det er også litt derfor jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre med bloggen, ettersom det er så tidkrevende. All creds til de som får det til, for jeg er så sliten etter en dag på jobb, så hvis jeg skal starte opp igjen bloggingen må jeg virkelig gå inn for det. Og det er det jeg ikke er helt sikker på nå. Men hvem vet? I dag måtte jeg bare skrive, og da var det deilig å ha en plass å gjøre det. Selvom det er første gang på utrolig lenge.

Det som er så greit med å ha blogget så lenge som jeg har gjort, er at jeg kan sjekke hva jeg gjorde for ett år siden, to år siden, tre år siden osv. Av og til lurer jeg på akkurat dette, og tar en titt i arkivet. Så enkelt er det. Jeg begynte å tenke på dette nettopp, og sjekket hvordan jeg blogget for ett år siden. Jeg tenker på hvor sykt mye som har forandret seg siden da. Klesstilen min, kanskje ikke såå mye, men den har forandret seg, for det antrekket nedenfor (fra slutten av november 2012), hadde jeg ikke gått med i dag. Jeg har også forandret meg som person. Det kan godt hende jeg sier dette om ett år også om hvordan jeg er nå, men for ett år siden var jeg skikkelig naiv. Når jeg nå tenker over hvordan jeg tenkte eller hva jeg gjorde, så er det akkurat det adjektivet som dukker opp i hodet mitt. Naiv.

Det er rart det der, alt som forandrer seg. På kun én måned kan veldig mye være forandret, og på ett år kan det være vanskelig å beskrive hvor mye som har forandret seg. Men det er vel bare sånn det er i tenårene, alt forandrer seg stadig. For eksempel vil jeg si at ting har forandret seg mye på litt over én måned, da jeg for alvor startet med treningen og noe som kan nærme seg et sunt kosthold. Humøret er så mye bedre, energinivået er høyere, og jeg føler meg alt i alt så mye bedre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn.

– Har du forandret deg mye på ett år? Gjerne si ifra om dere liker innlegg som dette!

Denne mandagen varte visst litt lenger enn bare faktisk mandagen. Dette skremmer meg litt fordi det går veldig utover motivasjonen til skole. I går skulle jeg øve til naturfagsprøve, og jeg var bare helt utslitt og klarte ikke konsentrere meg om å faktisk øve. Det som skremmer meg mest av alt er å falle tilbake til vinteren ifjor. Den vinteren som viste meg en helt annen mørketid enn jeg var vant til. Dette er jo veldig personlig, men de gangene jeg har skrevet personlig har jeg merket en liten lettelse etterpå, det hjelper meg liksom litt.

Jeg vil så gjerne at dette skal være en positiv blogg, fordi jeg liker å skrive glade ting, og dele bilder med dere, for dere har alltid så mye positivt å si. Av og til er det bare vanskelig å skulle få frem noe positivt når jeg ikke føler meg sånn. Jeg klarer ikke fremstille meg som lykkelig når jeg ikke er det. Jeg håper at etter jeg har skrevet dette at jeg klarer å gjøre meg litt positiv igjen, at jeg klarer å komme meg gjennom skoledagene uten å med en gang tenke at jeg vil hjem. For hvordan skal jeg komme meg gjennom dette skoleåret om jeg kun tenker sånn? Det går ikke. Jeg må bare prøve. Jeg må prøve å tenke positivt, jeg må prøve å holde motivasjonen oppe. Dette er mitt siste skoleår, jeg må bare. Jeg skal klare det.

Kjære vinter, du skal ikke knekke meg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

På tide med et aldri så lite “få-ut-all-aggresjon”-innlegg! Denne gangen litt om dobbelmoral og hvor lett noen folk har for å droppe vennene med én gang en kjæreste eller noe sånt kommer inn i bildet. Om noen er litt i stuss på hva jeg mener med dobbelmoral, så er det i denne sammenhengen når noen sier noe de er imot, for så å gjøre akkurat det samme selv. Det er sånn jeg og vennene mine bruker begrepet.

Sånne ting er nok dessverre noe man kommer til å oppleve en del av i løpet av ungdomsårene, og sikkert litt videre i livet også. For meg er det ganske naturlig å bry meg om de som står meg nær og hvis jeg av en eller annen grunn må “droppe” vennene mine en kveld, får jeg utrolig dårlig samvittighet. Det jeg har opplevd i løpet av det siste året er folk som rett og slett ikke bryr seg om å droppe vennene sine og lett gjør det om og om igjen. Og jeg er så sinnsykt lei av å bruke energi på de som ikke gir noe tilbake. Men likevel er det så lett å fortsette å bruke energi på de fordi jeg vil jo ikke synke på deres nivå?

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når jeg ser folk som får seg kjæreste og med en gang ikke gidder å bry seg om vennene lenger eller ta hensyn til andre, spesielt når det er noen som hele tiden tidligere har snakket om hvor irriterende det er når andre folk er sånn. Jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan man ikke klarer å se det heller, greit nok at kjærlighet gjør deg blind, men man skal ikke bli så blind at man ikke lenger ser de vennene som har vært der for deg tidligere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bildene er funnet på Weheartit.

Jeg er rett og slett lei. Lei av å prøve, av å prøve å være venner med noen som tydelig ikke er interessert i å ha den minste kontakt. Og spesielt etter de siste månedene har jeg kommet til et punkt der jeg rett og slett bare må gi faen (beklager språket). Jeg har innsett at det er ikke vits. Jeg fortjener bedre enn folk som bare oppfører seg drittsekk og tydeligvis ikke eier mye respekt for andre og som ikke tenker på annet enn hva som gjør seg selv lykkelig. For sånn fungerer det faktisk ikke. Ja, man må tenke på seg selv også, men likevel går det an å tenke litt på hvordan man oppfører seg mot andre også. Det er viktigere enn du tror.

Men vet du hva? Nå er jeg ferdig. Ferdig med å bruke energi på folk som ikke fortjener det. For de vennene jeg har som faktisk er ekte, de er så mye mer verdt det.

For de som eventuelt misforstår dette innlegget: Jeg sier ikke at det er noe galt i å ha kjæreste, for det er mange som faktisk klarer å balansere venner og kjæreste og skjønner hvordan man må prioritere venner også. Jeg sier bare at det er galt å droppe vennene for det, for det er faktisk vennene som mest sannsynlig blir der lengst. Ha det i bakhodet.

Og så et lite tips til dere som opplever det samme: Én sjanse er greit å gi, men etter ti sjanser er det kanskje på tide å se tegningen. Sett pris på de du har som faktisk bryr seg og ikke glem å si det til dem også. Ikke bry deg om de som skuffer igjen og igjen og bare bringer frem dårlige ting fordi de kun bryr seg om seg selv. Det er ikke verdt det å prøve å forandre dem, det er det bare å skjønne etter å ha gitt dem gjentatte sjanser.