I dag fjernet jeg mine vippeextensions, som jeg nå har brukt siden starten av april. Det var veldig uvant siden jeg er vant til å gå med lange, fine, svarte vipper hele tiden, men det går faktisk overraskende greit altså. De siste årene har jeg blitt mer og mer komfortabel med å gå uten sminke. Jeg kan liksom fint dra innom kjøpesenteret etter en svett treningsøkt uten sminke, og jeg er så glad for at jeg ikke er avhengig av å gå med sminke når jeg skal ut døra.
Jeg er veldig heldig som aldri har vært mye plaget med huden min, jeg har liksom bare fått litt kviser her og der, og jeg forstår godt at de som er plaget med mye kviser og akne kan føle seg ukomfortabel uten sminke. Men helt ærlig? Jeg tenker ikke noe over det om jeg ser noen med veldig uren hud, det er jo ikke noe de kan noe for, og det har ingenting med hvor “pen” du er for min del. Eneste måten jeg kan tenke på noen som “stygg” er om jeg ser noen som rett og slett er frekk og ufin med andre. Utstråling og personlighet har så mye mer å si, og man merker fort på en person om de er usikker på seg selv. Og om du faktisk er usikker på deg selv? Fake it ’til you make it!
Jeg syns det er så deilig å gå uten sminke, og må ha minst én dag i uken der jeg går uten. Jeg føler meg freshere om jeg har sminket meg, det er det ingen tvil om. Spesielt om jeg har sovet lite og føler jeg ser veldig trøtt ut er det så deilig å sminke seg og føle seg litt bedre! Men jeg syns ikke det skal være slik at man syns man er stygg uten sminke, og ikke kan gå ut av huset uten. Du er pen uansett ♥
Det er en liten periode i livet mitt som jeg ikke har snakket om her før, og som jeg egentlig ikke har snakket noe særlig om med noen før, men som jeg føler er litt viktig å snakke om, for jeg tror kanskje endel kan kjenne seg igjen. Jeg har alltid vært heldig og hatt endel venner, og noen få veldig nære, gjennom hele livet mitt egentlig. Men jeg hadde en periode på skolen som rett og slett var skikkelig kjip. Det var da jeg startet mitt tredje år på videregående, på en ny skole. Den skolen jeg gikk Media på hadde ikke påbygg, så da startet jeg på en ny skole når jeg skulle gå det.
Dette var en periode der jeg nettopp hadde blitt veldig close med noen nye venner, som er mine beste venner nå, men de gikk på en annen skole enn meg. Jeg hadde søkt på en annen skole fordi det var der noen andre venner av meg gikk, men som hadde sklidd endel fra meg da, og fordi jeg ville gå på den skolen da. Jeg kom i en veldig fin klasse hvor jeg fikk venner, men alle hadde andre venner som de gikk og møtte i friminuttene. Det var en periode der jeg rett og slett plutselig følte meg veldig usikker, og jeg hatet da friminuttene kom for da satt jeg som regel alene på klasserommet og spiste lunsjen min. Jeg ville jo ikke trenge meg på noen andre og bli med til deres venner i friminuttene. En dag da jeg virkelig ikke følte for å sitte alene dro jeg bort til der mamma jobbet og spiste lunsj med henne, siden hun jobbet rett over gata for skolen.
Det er liksom ikke noe jeg har villet snakke noe om før fordi jeg vet at det er så mange som sliter mye mer enn det jeg gjorde da, og jeg hadde jo venner utenom skolen og i klasserommet, men det var bare en periode da jeg følte meg så ufattelig ensom, og det var ikke noe gøy. Jeg så hvor fint alle andre hadde det med vennene sine på skolen, og jeg følte meg rett og slett bare skikkelig dritt. Slik jeg husker det ble det mye bedre etter jul og da hadde klassen vår blitt ganske sammenspleiset, men den perioden før det har satt seg igjen i meg. Jeg føler meg veldig heldig som har de vennene jeg har nå, og jeg vet at det er de som kommer til å være her for resten av livet, og det er fint å vite.
Jeg håper alle som føler seg ensom på skolen vet at det blir bedre, for det kommer det til å bli. Selv om det ikke føles slik ut nå, og skoledagene føles så lenge, så blir det bedre altså. Ett år senere satt jeg i New York og da føltes det andre så smått. Det er en mening med alt, og ting ordner seg ♥
Jeg skrev et innlegg for en måneds tid siden om historien om meg og min kjæreste, og der skrev jeg at vi startet vårt forhold med et avstandsforhold. Han var i Forsvaret og jeg studerte i New York. I hele min ungdomstid hadde jeg hørt om at avstandsforhold ikke var noe lurt og at det bare ødela forhold, og at man rett og slett like gjerne kan slå opp istedenfor å ha et avstandsforhold. Min kjæreste og jeg var jo i en ganske spesiell situasjon, vi forelsket oss i hverandre, men vi skulle være i bo vår del av verden. Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan vi fikk det til å funke!
Da vi skjønte at vi hadde følelser for hverandre og at vi ville gå inn i et forhold tenkte vi ikke over noe av det negative vi hadde hørt om avstandsforhold før, og det var enkelt og greit fordi vi ikke så noen andre alternativer enn å gå inn i et forhold. Vi var forelsket, og da ville vi ikke la være å gjøre noe med det kun fordi vi bodde i ulike verdensdeler. Har man nok følelser for hverandre, gjør du det som må til for at det skal fungere.
Noen punkt for at avstandsforhold skal fungere:
Tillit. Det viktigste punktet av alle – har dere ikke tillit til hverandre er det ikke vits i å prøve engang. Bor dere i ulike byer, eller ulike land, og ikke ser hverandre ofte er det selvfølgelig viktig at dere stoler på hverandre. Det kan gå noen timer uten å snakke med hverandre, og da blir du gal om du skal sitte å lure på hva den andre personen gjør, så tillit er kjempeviktig.
Kommunikasjon. Snakk med hverandre! Da vi var i avstandsforhold snakket vi med hverandre hver gang vi hadde mulighet, han var jo i Forsvaret så han hadde ikke akkurat mulighet til å snakke 24/7. Vi hadde jo to helt ulike liv på den tiden, så det var alltid noe å snakke om. I tillegg er det viktig å snakke sammen om det er noe som plager dere, eller noe dere har på hjertet. Vi prøvde å Skype ofte også, er jo fint å kunne snakke “face to face” så mye det lar seg å gjøre.
Se hverandre med en gang muligheten byr seg! Vi bodde jo såpass langt unna hverandre at det var ikke bare å ta en helgetur for å se hverandre, det var dyrt og det var en lang reise. Men med én gang jeg hadde en lengre ferie dro jeg hjem, og det var heldigvis da han hadde perm også. Etter jeg flyttet hjem fra New York var det litt lettere, selv om han var i Nord-Norge og det var både dyrt og vanskelig å komme seg hjem ofte. Men man overlever!
Det er ikke bare enkelt å være i et avstandsforhold altså, det var flere ganger jeg holdt på å bli gal fordi jeg savnet han så mye. Men ingenting slår det å se hverandre igjen etter kanskje tre måneder, man setter så utrolig stor pris på hverandre og den tiden man har sammen ♥ Vi var i et avstandsforhold i ett år, og klarte oss fint gjennom det. Så lenge begge to går inn for det klarer dere det! Jeg tenker av og til på den tiden den dag i dag, og det får meg til å sette enda større pris på at vi nå bor sammen. Håper dette innlegget var til hjelp for noen iallefall, og det er bare å ta kontakt om dere er i samme situasjon og lurer på noe eller bare har noe på hjertet ♥
Akkurat nå føles det helt absurd ut at jeg i fjor ikke blogget, og på den tiden kunne jeg ikke se for meg å begynne på igjen heller, selv om det innerst inne var noe jeg virkelig kunne tenke meg. Jeg startet jo opp denne bloggen i 2009, så den var jo en stor del av livet mitt over flere år, og som jeg har nevnt før føltes det virkelig ut som et tomrom det 1,5 året jeg ikke blogget. Det er virkelig noe jeg elsker å holde på med, og hadde det vært et studie som omhandlet sosiale medier og blogging hadde det ikke vært tvil om hva jeg skulle studert.
Første gangen jeg sto foran kameraet igjen på nesten to år, DET var uvant det!
I starten av januar ble hverdagen min plutselig helt annerledes da jeg gikk fra fulltidsjobb til nesten ingenting, og det var ufattelig deilig siden jeg var så sliten etter det året jeg hadde hatt. Men nå hadde jeg endelig tid til å forstå at det var noe som manglet i livet mitt, bloggen! Jeg var så usikker på om jeg skulle gjøre det, men jeg tuller ikke når jeg sier at det var en av de beste valgene jeg har tatt i mitt liv. Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke blogger, siden alt vi gjør egentlig er å skrive om livet vårt og ta bilder av oss selv. Men det er noe med det altså. Noen dager kan det føles helt meningsløst ut for meg, men så gjør jeg det likevel, og så er jo det at jeg kan skrive tekster som betyr litt mer også. Og tilbakemeldingen jeg får, kommunikasjonen med dere. Det er det som gir meg noe, og jeg har ikke planer om å stoppe med det første.
Dere har kanskje merket at det er endel innlegg her for tiden om ting jeg tenker og mener, og det er rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet! Jeg føler rett og slett at jeg virkelig har funnet gleden i å skrive igjen, og jeg er derfor veldig motivert. Jeg får jo så god tilbakemelding på det jeg skriver også, så da gir det meg virkelig mersmak! Dette er jo tross alt bloggen min, og jeg kan skrive om det jeg føler for her. Jeg tror at med det året jeg hadde i fjor var det så mye som bygde seg opp inni meg som ikke kom ut, og det er nå jeg faktisk får det ut. Jeg føler en lettelse inni meg når jeg poster innlegg her, og jeg tror kroppen min virkelig har hatt godt av det.
I noen måneder nå har fokuset mitt for det meste vært på Instagram, og jeg merker at det har stjelt mye av tiden min fra bloggen. Jeg har ikke prioritert den nok, men nå føler jeg at jeg har funnet tiden og gleden til den igjen. Det jeg trenger er å finne en balanse mellom alle sosiale medier. For jeg vil gjerne kunne fokusere både på bloggen og på Instagram, så jeg må bare fordele tiden litt rett og slett. Så lenge jeg får skrive. Det er det jeg trenger for tiden, så det er det jeg gjør. Og jeg håper dere liker det? Det virker iallefall slik, og det er jeg glad for. Så lenge jeg har noe på hjertet kommer jeg til å fortsette slik. Jeg vil at dette skal være en blogg der dere kan lese om overfladiske ting, og om litt viktigere ting. Jeg har noen temaer jeg aldri kommer til å skrive om, politikk for eksempel, men ellers kan det variere. Alt etter hva jeg har på hjertet.
Jeg vil gjerne at dere skal komme med forslag også om dere har ting dere vil jeg skal skrive om, men jeg tenkte å ta et litt mer spesifikt innlegg om det en annen dag, der jeg har noen spørsmål til dere. Selv om det er min blogg vil jeg jo gjerne skrive om ting dere vil lese om også. Jeg skal iallefall benytte sjansen nå mens jeg har så mye på hjertet, jeg sitter faktisk og skriver ned temaer akkurat nå, for det bare popper opp i hodet. Skriving dere – noe så fint ♥
Som jeg har nevnt før drikker jeg ikke alkohol lenger. For fire år siden hadde jeg ikke sett for meg at jeg kom til å slutte med alkohol så tidlig, men sånn har det bare blitt. Jeg syns ikke det er verdt det å ligge dårlig dagen etter, og jeg foretrekker å kunne kjøre. Det kan godt hende jeg en eller annen gang kommer til å drikke igjen, det aner jeg ikke nå. Jeg har ingenting imot at andre drikker alkohol, og jeg er ofte med vennene mine på vors når de skal ut på byen, jeg vil jo fortsatt være med dem. Skjer det noe spesielt på byen blir jeg gjerne med dit også, selv om jeg er edru.
Noe jeg må le litt av er hvor big deal noen bloggere gjør ut av det å drikke alkohol. Vi er unge, og det er mange som drar ut på byen hver helg, det er helt greit! Jeg kunne ikke tenkt meg det selv, men har selvfølgelig forståelse for at noen gjør det. MEN når noen bloggere begynner å skrive at de har vært uten alkohol i en uke, som om det er en stor bragd, da begynner jeg å lure litt på hva som foregår. Vil du ha applaus? For at du har gått én hel uke uten alkohol? Jeg kan forstå at det er en bragd for en recovering alkoholiker, men ellers er det faktisk VELDIG vanlig å gå en uke uten alkohol. Sorry ass. Er helt for å snakke bra om seg selv og sine prestasjoner (fuck janteloven liksom hallo), men å gå en uke uten alkohol er ikke noe spesielt å skryte av. Du har helt sikkert noe bedre enn det å komme med ♥
Jeg vet det er mange som ikke forstår at man kan ha det gøy ute uten alkohol, men jo, det er veldig mulig. Har jeg ikke hatt det gøy når jeg har vært ute har det rett og slett vært at jeg ikke har vært i humør på forhånd. Så det er ingen problem, og jeg vet godt at folk er så utrolig forskjellige når det kommer til alkohol. Noen liker å dra ut av og til, noen vil gjerne dra ut hver helg, og noen vil ikke i det hele tatt. Det er supert, jeg syns bare det ble for dumt når man skulle gjøre en så big deal ut av det å gå én uke uten alkohol. Skjønner dere? Det blir bare feil.
Jeg har jo vært på noen festivaler nå, og spesielt på den årlige festivalen i byen, Jugendfest, er det noe som forbauser meg like mye hvert år, nemlig hvor respektløse folk kan være. Som noen av dere kanskje vet drikker jeg ikke alkohol, så det kan hende at jeg er litt mer oppmerksom enn de som kanskje har drukket, men dette er iallefall hvordan jeg opplever mye av det. Jeg har hatt en veldig fin helg på festival, men dette er noen irritasjoner jeg har etter festivalen.
For det første, dette er en festival som man betaler over 1000kr for. Hvert år er det en drøss av bra artister som opptrer og alt ligger til rette for en veldig bra opplevelse. Det jeg da ikke skjønner er hvorfor mange velger å drikke seg helt hensynsløse? Om du kun er der for å være så dritings at du sliter med å gå, foreslår jeg at du heller bare drar på byen. Av den enkle grunn at det ødelegger faktisk for veldig mange. Det er helt greit å drikke alkohol altså, men når det er så ille at du ikke kan ta vare på deg selv da er det bedre å la være.
Et tilfeldig bilde fra denne helga av meg og min fine venninne ♥
En annen ting er at det er så innmari mange som blir respektløse uansett hvor mye eller lite alkohol de har drukket. Du føler deg sikkert veldig tøff der du går med guttegjengen din, men om du tror det er tøft å gå rundt og ta på random jenter så tar du innmari feil. Vet ikke om du prøver å sjekke de opp eller du bare gjør det for gøy, men det funker uansett ikke. Det er MYE klapsing på rumpa, og jeg har en venninne som opplevde at det kom en random gutt bakfra og tok rundt henne og bare GRABBET puppene hennes. Altså, hva i alle dager? Er det så vanskelig å bare ha litt respekt for folk?
Alt jeg ber om er at folk kan klare å oppføre seg litt bedre, slik at det blir en bedre opplevelse for alle. Jeg er så glad i konserter og drar på festival for å høre god musikk og ha det bra med vennene mine. Det håper jeg andre også er?
Jeg fant ut at det var best å bare la det være ganske stille her i dag, det har vært en dag med mye følelser. Dette har ingenting med det at jeg hadde en dårlig dag i går altså, for det var jo bare en av de dagene som kan dukke opp en gang i blant. I dag var jeg i begravelse, og det har påvirket ganske mye av dagen min, naturligvis. Jeg har aldri vært i begravelse for noen under 60 år før, så det var en ganske rar følelse når noen på min egen alder skulle gravlegges. Dette var for en jeg gikk på ungdomsskole med og som var i samme “miljøet” som meg, eller hvordan jeg skal forklare det. Ufattelig trist. Så tankene mine har for det meste vært der i dag, i tillegg til at jeg var på en visning senere, så nå føler jeg meg bare veldig tung i hodet og sliten i kroppen. Så jeg regner med dere forstår at det blir slik i dag, og så skal jeg blogge som normalt igjen i morgen. Håper dere har det fint, og tar vare på hverandre ♥
// I found out that it was best to leave the blog quiet today, it has been a day with many emotions. This has nothing to do with the fact that I had a bad day yesterday, because that was just one of those days that shows up every once in a while. Today I was at a funeral, and it has affected a lot of my day, obviously. I have never been to a funeral for someone under the age of 60 before, so it was quite a strange feeling when it was for someone my own age. This was for someone I went to Junior High with, who hung out with the same people as I did. So unbelievably sad. So my thoughts have mostly been there today, and I was also looking at an apartment later in the day, so now my head feels very heavy and my body is tired. Hope you’ll understand my blogging these couple of days, and I will blog as normal again tomorrow. Hope you’re doing fine, and take care of each other ♥
Hei dere ♥ Sent innlegg i dag, men jeg tok en vakt på jobb så da ble det litt endring i planene. Dagen endte opp med å bli litt blåmandag for min del (ikke pga jobb altså, haha), men dere vet jo at enkelte dager kan man bare bli litt… lei? Jeg har rett og slett følt meg ganske umotivert i dag og alt har liksom føltes så meningsløst ut? Skjønner dere hva jeg mener? Det er vel bare en av de dagene… Men så så jeg den nyeste videoen til Alfie Deyes på Youtube og da ble jeg litt motivert igjen da han snakka om at man må jobbe hardt og følge drømmene sine, så det hjalp litt. Så jeg skal bare ta det med ro i kveld, prøve å legge meg tidlig, og så er det nok fint igjen når jeg våkner i morgen. Har dere hatt en fin dag? ♥
// Hey guys ♥ Late post today, but I took a shift at work, so I had some change in plans. This day ended up a little bit blue for me (not because of work, haha), but som days you just get a little bit… tired? I’ve just simply felt unmotivated today and everything has felt so pointless? Do you understand what I mean? I guess it’s just one of those days… But then I saw the newest video from Alfie Deyes on Youtube and then I was a little bit motivated again when he talked about working hard and follow your dreams, so that helped a bit. So I will just be taking it easy tonight, try to go to bed early, and then it’s probably all good again when I wake up tomorrow. Have you had a nice day? ♥
Har du noen gang gjort noe du virkelig har angret på i ettertid? Det har jeg, mange ganger. Jeg husker spesielt at da jeg var yngre kunne jeg bruke så mye tid og energi på å angre på noe jeg hadde sagt eller gjort, uten at det var noe stort. Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt hvor bortkasta det er å bruke tid på å angre! Det er allerede gjort og det er ikke noe du kan gjøre med det, så hvorfor bruke tid på å angre på det, når du heller kan glemme det og komme deg videre?
Jeg er en stor “believer” av ordtaket “alt skjer for en grunn”, og selv om jeg har opplevd ting som jeg helst skulle vært foruten der og da, så har jo det vært med på å forme den jeg er i dag og hvor jeg er i livet. For noen år siden var jeg veldig langt nede (ikke sånn veldig alvorlig altså, men jeg hadde det ikke bra). Jeg hadde vært veldig usikker på meg selv og naiv, men etter den perioden ble jeg så mye sterkere og sikker på meg selv, og den dag i dag er jeg glad for at det skjedde. Hadde ikke enkelte hendelser skjedd hadde jeg nok ikke flyttet til New York, og jeg hadde nok ikke møtt Matias.
Så selv om jeg angret på noen ting på den tiden, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag om det ikke hadde skjedd. Så det er nok en mening i alt, og det vil jeg dere skal prøve å huske også neste gang det skjer noe dumt eller dere gjør noe dere angrer på. Så lenge det ikke er noe kriminelt eller i den duren, hehe.
// Have you ever done something you really regretted afterwards? I have, many times. I remember especially when I was younger I could spend so much time regretting something I did or said, without it being anything big. But as I’ve grown older, I’ve realised that it’s such a waste of time and energy on regretting stuff! It’s already done and you can’t do anything about it, so why spend time regretting it when you can forget it and move on? I’m a big believer in the saying “everything happens for a reason”, and even though I’ve experienced stuff that were not fun there and then, it’s a part of what shaped me into the person I am today and where I am in life. I think there’s a meaning with everything, and I want you guys to try and remember that the next time something stupid happens or you do something you regret. As long as it’s not criminal or anything like that, haha.
