Jeg skrev et innlegg for en måneds tid siden om historien om meg og min kjæreste, og der skrev jeg at vi startet vårt forhold med et avstandsforhold. Han var i Forsvaret og jeg studerte i New York. I hele min ungdomstid hadde jeg hørt om at avstandsforhold ikke var noe lurt og at det bare ødela forhold, og at man rett og slett like gjerne kan slå opp istedenfor å ha et avstandsforhold. Min kjæreste og jeg var jo i en ganske spesiell situasjon, vi forelsket oss i hverandre, men vi skulle være i bo vår del av verden. Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan vi fikk det til å funke! 

Da vi skjønte at vi hadde følelser for hverandre og at vi ville gå inn i et forhold tenkte vi ikke over noe av det negative vi hadde hørt om avstandsforhold før, og det var enkelt og greit fordi vi ikke så noen andre alternativer enn å gå inn i et forhold. Vi var forelsket, og da ville vi ikke la være å gjøre noe med det kun fordi vi bodde i ulike verdensdeler. Har man nok følelser for hverandre, gjør du det som må til for at det skal fungere.

Noen punkt for at avstandsforhold skal fungere: 

1. Tillit. Det viktigste punktet av alle – har dere ikke tillit til hverandre er det ikke vits i å prøve engang. Bor dere i ulike byer, eller ulike land, og ikke ser hverandre ofte er det selvfølgelig viktig at dere stoler på hverandre. Det kan gå noen timer uten å snakke med hverandre, og da blir du gal om du skal sitte å lure på hva den andre personen gjør, så tillit er kjempeviktig.
2. Kommunikasjon. Snakk med hverandre! Da vi var i avstandsforhold snakket vi med hverandre hver gang vi hadde mulighet, han var jo i Forsvaret så han hadde ikke akkurat mulighet til å snakke 24/7. Vi hadde jo to helt ulike liv på den tiden, så det var alltid noe å snakke om. I tillegg er det viktig å snakke sammen om det er noe som plager dere, eller noe dere har på hjertet. Vi prøvde å Skype ofte også, er jo fint å kunne snakke “face to face” så mye det lar seg å gjøre. 
3. Se hverandre med en gang muligheten byr seg! Vi bodde jo såpass langt unna hverandre at det var ikke bare å ta en helgetur for å se hverandre, det var dyrt og det var en lang reise. Men med én gang jeg hadde en lengre ferie dro jeg hjem, og det var heldigvis da han hadde perm også. Etter jeg flyttet hjem fra New York var det litt lettere, selv om han var i Nord-Norge og det var både dyrt og vanskelig å komme seg hjem ofte. Men man overlever! 

Det er ikke bare enkelt å være i et avstandsforhold altså, det var flere ganger jeg holdt på å bli gal fordi jeg savnet han så mye. Men ingenting slår det å se hverandre igjen etter kanskje tre måneder, man setter så utrolig stor pris på hverandre og den tiden man har sammen ♥ Vi var i et avstandsforhold i ett år, og klarte oss fint gjennom det. Så lenge begge to går inn for det klarer dere det! Jeg tenker av og til på den tiden den dag i dag, og det får meg til å sette enda større pris på at vi nå bor sammen. Håper dette innlegget var til hjelp for noen iallefall, og det er bare å ta kontakt om dere er i samme situasjon og lurer på noe eller bare har noe på hjertet ♥