Jeg har egentlig en viss tidsramme jeg vil holde meg innenfor når det kommer til blogging, og dette er egentlig altfor sent for min smak, men så har det vært så utrolig dårlig blogging fra meg de siste ukene, og oppimot ingen mer personlige innlegg. Så da tenkte jeg at dette kunne være et bra tidspunkt å skrive et innlegg fra hjertet, selv om det sikkert blir veldig få som leser det på denne tiden av døgnet.

Jeg sitter for øyeblikket i sofaen i stua vår, i vår nye leilighet. Det er fortsatt en merkelig følelse, og jeg lurer litt på når det kommer til å føles vanlig ut, og når jeg kommer til å slutte å tenke på hvor takknemlig jeg er for leiligheten. Jeg håper det aldri skjer, for takknemlighet er en viktig følelse, men jeg vet at ting etterhvert blir så “normalt” at man slutter å tenke over det. Det skjedde jo da jeg flyttet til New York, og den siste tiden der borte tok jeg dessverre ting veldig for gitt. For bare noen måneder siden hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å eie en leilighet på slutten av dette året, og her sitter jeg da. Med et stort boliglån, men med en fantastisk leilighet sammen med han jeg elsker. Og jeg føler meg så heldig. 

Vi har bodd i kjelleren til foreldrene hans i ca. 1,5 år, og det har gitt oss muligheten til å spare til leilighet, og leve et veldig godt liv. Vi er så heldig som har fått gjøre det, og selv om det til tider har vært frustrerende å for eksempel dele bad med flere, har det jo vært veldig fint også. Jeg har nok kommet mye nærmere min svigerfamilie enn det man vanligvis gjør når man er på besøk titt og ofte. Og ikke minst dager det har vært et skikkelig ork å lage middag, og de har kommet ned og spurt om jeg vil spise middag med de. 

Det er jo ekstra stas med sin første leilighet, og jeg finner meg selv i å smile av små ting som at vi i går tok fredagstacoen foran tv-en, eller når vi lager handleliste for den kommende uken, eller når jeg står opp og det lukter kaffe i hele leiligheten fra da Matias sto opp og det faktisk lukter godt, til tross for at jeg hater smaken av kaffe. Og at det er så fint å ha familien min på besøk her, selv om det fortsatt føles rart at de er på besøk i mitt hjem, og ikke omvendt. 

Jeg vet ikke om det er mange av dere som leser dette som sparer til bolig selv, isåfall vet jeg veldig godt hva dere går gjennom, men det er verdt det til slutt, selv om det kan føles ut som en evig lang prosess. Vær flink å spare, men ikke glem å leve litt også, det er viktig det og ♥