Akkurat nå, på denne alderen, føler jeg at jeg er i en litt rar fase av livet. En fase der jeg konstant går og tenker på hva det neste jeg skal gjøre er, og å finne ut av det er virkelig ikke lett. Hvor vil jeg? Hva skal jeg gjøre? Jeg trives veldig godt med hvordan dagene mine er nå, men jeg kan jo ikke la være å tenke på neste høst heller. Det er lenge til nå, men plutselig er den her. 

Jeg tror noe av det som også gjør det så forvirrende er at jeg har mange jevnaldrende venner som er i så utrolig ulike faser av livet. Misforstå meg rett, jeg elsker vennene mine og er så glad for at jeg har de og ville ikke byttet de ut for noe i verden, men man kan jo ikke bli annet enn litt forvirret når alle på en måte er i ulike faser. Jeg har venner som studerer, venner som gjerne drar ut nesten hver helg, venner med barn, venner med vennepar og dobbeldates, og så har vi meg da. Hvor i alle dager er jeg egentlig? Jeg prøver å finne ut hva jeg vil drive på med, som for øyeblikket er tekst-, bilde-, og videoprodusering, jeg vil være sosial av og til, men ikke for mye for da blir jeg sliten, og jeg sjekker konstant Finn.no for å se om det har dukket opp nye potensielle leiligheter for meg og kjæresten. 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg er ikke interessert i å dra ut hver helg, jeg vil ikke ha barn før om mange år, jeg har ingen behov for dobbeldates, og jeg er heller ikke klar for å studere. Likevel er jeg jo glad for at jeg har venner i de ulike fasene, for det har liksom ingenting å si når vi møtes. Det er gøy å høre om venninner sine turer på byen, jeg syns det er koselig å møtes på kafé og catche opp, og å se hvor god mor venninna mi er. Jeg syns det er fint å bo med kjæresten min, men ikke ha det behovet for å se hverandre hele tiden. Da setter vi pris på å sees når vi er ferdig på jobb, eller å legge oss sammen når vi har hengt med hver våre venner på kvelden. Og så trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, spesielt når jeg blir sittende lenge for å lage et blogginnlegg, eller redigerer bilder jeg har blitt veldig fornøyd med. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, for dette er egentlig bare tanker som kom meg til en kveld jeg prøvde å sove. Det er jo som oftest da de kommer. Det jeg prøver å si er vel egentlig bare at det er en forvirrende tid i livet, og jeg prøver egentlig bare å finne ut og forstå en hel drøss med ting, og av og til blir det litt mye for det lille hodet mitt. Men jeg tror og håper at det er ganske vanlig på denne alderen, det hadde jo vært litt kjedelig om vi visste alt vi skulle resten av livet.