De siste årene har jeg hatt et litt anstrengt forhold til det å ha bursdag, av en eller annen grunn jeg ikke helt klarer å forklare. Før har jeg elsket oppmerksomheten, men plutselig for ett par år siden var jeg ikke så gira lenger, og jeg føler jeg fikk slike rare forventninger som aldri helt ble oppfylt, selv om alle bursdagene har vært veldig fine. Derfor har jeg ikke hatt noen feiringer de siste årene, og bare tilbragt dagen med nærmeste familie og venner.

Vel, nå har jeg bursdag på mandag, og tanken på det er mildt sagt grusom. Jeg har jo egentlig ikke tenkt så mye på det før nå, siden jeg naturligvis har nok å tenke på fra før av. Så får jeg spørsmål om hva jeg ønsker meg, eller hvordan det skal feires, og jeg kjenner at jeg klarer det bare ikke. Det er bare én ting jeg kunne ønsket meg, og det kommer aldri til å skje. Sånn er det bare. Jeg er veldig takknemlig for å bli eldre, for det er jo tydeligvis ikke en selvfølge, men tanken på å feire noe som helst gjør meg kvalm.

Ikke et bilde jeg vanligvis ville vært “fornøyd” med, men det betyr så mye for meg nå, for det var siste bursdagen min jeg hadde med ham.

Det er også vanskelig fordi mange av mine nærmeste har bursdag de første månedene av året, og jeg klarer ikke være tilstede. Jeg skjønner selvfølgelig at de vil feire og ha det gøy, men for meg gjør det vondt. For jeg tenker på dette hele tiden, mens andre fortsetter videre med livet sitt, som om ingenting har skjedd. Og jeg visste vel at det kom til å bli sånn etter hvert, men jeg var vel bare ikke helt forberedt på hvor vondt det kom til å gjøre.

4 kommentarer

Siste innlegg