hits

NEDETID

  • 12.12.2017 kl. 20:45

Jeg har jo ikke lagt skjul på de siste ukene at jeg har vært skikkelig påvirket av mørketiden den siste tiden, jeg har rett og slett bare vært lite motivert og slitt med å komme meg på trening eller ut for å ta bilder, rett og slett fordi det har vært altfor deilig å sitte under teppet på sofaen. Det er jo ganske klassisk på denne tiden, og jeg vet det er mange som sliter med det samme, men likevel slår det meg like hardt hvert år. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men så for noen dager siden var det plutselig noe som snudde, og jeg vet ikke helt hva som gjorde det, men jeg fikk plutselig en helt ny motivasjon. Plutselig tenkte jeg bare at nå må jeg faktisk skjerpe meg og at jeg ikke kan holde på sånn lenger. Så nå har jeg en helt annen innstilling enn det jeg hadde for kun en uke siden, og i går og i dag har jeg kommet meg opp av sengen før klokken 08, og det er så deilig! Jeg er jo egentlig A-menneske, så jeg blir stressa om jeg sover til lenger enn halv ni på ukedagene, haha. Jeg ble ekstra motivert da jeg så at det hadde kommet nye økter i treningsprogrammet mitt også. Tidligere har jeg begynt på nytt etter 12 uker fordi det ikke har vært flere økter, men nå har det kommet 12 nye uker og det er så gøy! Jeg hadde egentlig begynt på uke 5 nå, men spolte frem til uke 13 siden jeg allerede har fullført de 12 ukene to ganger før. Storkoser meg på trening altså! 

​- Hvordan går det med dere i denne mørketiden?

TANKER PÅ EN SEN LØRDAGSKVELD

  • 25.11.2017 kl. 23:44

Jeg har egentlig en viss tidsramme jeg vil holde meg innenfor når det kommer til blogging, og dette er egentlig altfor sent for min smak, men så har det vært så utrolig dårlig blogging fra meg de siste ukene, og oppimot ingen mer personlige innlegg. Så da tenkte jeg at dette kunne være et bra tidspunkt å skrive et innlegg fra hjertet, selv om det sikkert blir veldig få som leser det på denne tiden av døgnet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg sitter for øyeblikket i sofaen i stua vår, i vår nye leilighet. Det er fortsatt en merkelig følelse, og jeg lurer litt på når det kommer til å føles vanlig ut, og når jeg kommer til å slutte å tenke på hvor takknemlig jeg er for leiligheten. Jeg håper det aldri skjer, for takknemlighet er en viktig følelse, men jeg vet at ting etterhvert blir så "normalt" at man slutter å tenke over det. Det skjedde jo da jeg flyttet til New York, og den siste tiden der borte tok jeg dessverre ting veldig for gitt. For bare noen måneder siden hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å eie en leilighet på slutten av dette året, og her sitter jeg da. Med et stort boliglån, men med en fantastisk leilighet sammen med han jeg elsker. Og jeg føler meg så heldig. 

Vi har bodd i kjelleren til foreldrene hans i ca. 1,5 år, og det har gitt oss muligheten til å spare til leilighet, og leve et veldig godt liv. Vi er så heldig som har fått gjøre det, og selv om det til tider har vært frustrerende å for eksempel dele bad med flere, har det jo vært veldig fint også. Jeg har nok kommet mye nærmere min svigerfamilie enn det man vanligvis gjør når man er på besøk titt og ofte. Og ikke minst dager det har vært et skikkelig ork å lage middag, og de har kommet ned og spurt om jeg vil spise middag med de. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er jo ekstra stas med sin første leilighet, og jeg finner meg selv i å smile av små ting som at vi i går tok fredagstacoen foran tv-en, eller når vi lager handleliste for den kommende uken, eller når jeg står opp og det lukter kaffe i hele leiligheten fra da Matias sto opp og det faktisk lukter godt, til tross for at jeg hater smaken av kaffe. Og at det er så fint å ha familien min på besøk her, selv om det fortsatt føles rart at de er på besøk i mitt hjem, og ikke omvendt. 

Jeg vet ikke om det er mange av dere som leser dette som sparer til bolig selv, isåfall vet jeg veldig godt hva dere går gjennom, men det er verdt det til slutt, selv om det kan føles ut som en evig lang prosess. Vær flink å spare, men ikke glem å leve litt også, det er viktig det og ♥

RART Å TENKE PÅ

  • 07.11.2017 kl. 20:05

Det er jo ingen tvil om at denne tiden på året er vanskelig for "oss bloggere", da det er så lite dagslys. Spesielt akkurat den tiden vi er inne nå, når det nettopp har begynt å bli tidlig mørkt og det er litt å venne seg til. Kameraet mitt er ikke rørt på noen dager, og det er nok en blanding av det at jeg har flytting på hjerna og at det blir så innmari tidlig mørkt. Derfor blir motivasjonen deretter også, men jeg skal virkelig prøve å skjerpe meg altså, jeg liker ikke når det blir slik! 

Nå når vi har kjøpt oss leilighet (som jeg tydeligvis ikke kan få nevnt nok, haha), tenker jeg mye på hvor mye ting kan forandre seg på måneder og år. Det å ha kjøpt leilighet ser jeg virkelig på som en stor bragd, og det er noe jeg er så utrolig takknemlig for. Det er fortsatt ganske uvirkelig for meg, og denne uka går så utrolig sakte frem mot overtagelse på mandag! Vi har fått pakket ned en god del allerede, og det er så godt å få ryddet opp i tingene mine, det samler jo seg opp mye skrot gjennom årene. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da jeg så gjennom "På denne dagen" på Facebook i dag, som jeg gjør hver dag, kom det opp et blogginnlegg fra 2013 der jeg hadde skrevet en liten tekst som jeg er veldig fornøyd med. Jeg brukte den også i et innlegg for nøyaktig to år siden, der jeg vurderte hva jeg skulle gjøre med bloggingen. Nå når ting er i ferd med å forandre seg mye igjen, av den grunn at vi har kjøpt oss leilighet, tenkte jeg det var på sin plass å dele den nok en gang: 

"Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn."

Denne skrev jeg noen måneder etter en ganske sucky periode, og når jeg ser tilbake på det nå er jeg jo så takknemlig for at alt det skjedde. For hvis ikke hadde jeg ikke vært der jeg er den dag i dag. Og jeg håper det lille avsnittet kanskje kan hjelpe noen av dere også ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi snakkes i morgen, da skal jeg være tilbake med noen nye bilder for en gangs skyld! 

DET ER SÅ UFATTELIG URETTFERDIG

  • 17.10.2017 kl. 20:49

Jeg føler meg veldig heldig som aldri har blitt mobbet, jeg kan jo bare prøve å forestille meg hvor dritt det faktisk er. Jeg syns liksom det har vært ille nok å bli rakket ned på. Jeg får virkelig vondt inni meg når jeg leser om folk som blir/har blitt mobbet, jeg kan bare ikke forstå hvordan noen er i stand til å holde på slik, og det er så ufattelig urettferdig at noen blir mobbet. Da jeg så dagens episode av Bloggerne i dag tidlig stakk det veldig inni meg, for da fortalte Espen Hilton enda mer om hvordan han hadde det da han ble mobbet, og hva han tenkte da han ville ta livet sitt. 

Jeg syns det er ille nok med mobbing på ungdomsskolen og videregående, men det som jeg virkelig ikke forstår er at det er mye mobbing på barneskolen. Hvordan i alle dager er det mulig, hvordan er barn i stand til å gjøre sånt? Hvor er foreldrene? Når jeg tenker tilbake på barneskolen tenker jeg bare lek, iallefall de aller første årene, kanskje ikke så mye de to siste da man begynte å nærme seg ungdomstid. Jeg husker vennskap, og at vi hadde jo lært at man ikke skulle mobbe, man skulle ikke rakke ned på noen, uansett. For min del var det derfor en selvfølge å ikke gjøre det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det gjør bare så utrolig vondt inni meg, når jeg tenker på at barn kan gjøre sånt. Det blir så vanskelig å forstå. Hvorfor har ikke de barna som mobber, forstått at det skal man ikke gjøre? Hvorfor vil ikke de akseptere at folk kan være annerledes, at alle må kunne være seg selv? 

Nei, jeg kommer aldri til å forstå det altså. Alt jeg kan gjøre er å håpe. Håpe at de som mobber kan slutte, at de som ser mobbing sier ifra, og at lærere og foreldre gjør noe med det, uansett hvilken alder mobberne er i, for det skjer på barneskolen, ungdomsskolen, videregående, og til og med i voksen alder. Og så vil jeg anbefale dere å se kveldens episode av Bloggerne på TV2 Livsstil 21.30 i kveld, der Espen Hilton forteller om sin sterke historie. 

DET ER JO BARE SUNT

  • 10.10.2017 kl. 21:07

Jeg er egentlig i fullstendig skrivesperre for tiden, og det må jeg si dere er ufattelig frustrerende når jeg har så mange idéer til ting jeg vil skrive om. Det er bare en periode der jeg rett og slett ikke vet helt hvordan jeg skal sette ord på ting. Når man er glad i å skrive er det noe av det mest frustrerende man kommer ut for altså. Jeg ville egentlig skrive litt om forhold i dette innlegget, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle starte innlegget, så nå tenker jeg at jeg bare må hoppe i det. Ettersom jeg overnattet hos mamma i helgen kom jeg litt inn på tanker om ulike typer forhold. Jeg føler jo jeg har sett ganske mange ulike typer forhold i løpet av livet mitt, og at jeg har sett en del ikke fullt så sunne forhold. Alle forhold er jo ulike, og det syns jeg er veldig fint egentlig, alle må jo finne ut hva som passer for de. 

Som sagt sov jeg i leiligheten til mamma og de i helgen, og jeg vet ikke om noen syns det er rart siden det kun er fem minutter unna der jeg bor og at det dermed er veldig lett og kjapt å komme seg dit. For min del var det fordi jeg ville tilbringe mer tid med mamma og Stella siden de flytter ut av landet om noen få måneder, pluss at jeg skulle være litt barnevakt, og senere kjøre de på flyplassen. Og så er det jo godt å savne kjæresten litt også, selv om vi ikke var så lenge borte fra hverandre. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det jeg egentlig vil frem til med dette innlegget er at jeg har sett flere forhold opp gjennom årene der partene omtrent ikke kan være borte fra hverandre, og det å reise vekk uten den andre ikke er mulig, eller spise middag alene. Både for meg og Matias var det veldig viktig for oss da vi ble sammen at vi ikke skulle droppe vennene våre, og at vi skulle være selvstendig selv om vi er et team. Det er så viktig å være sin egen person selv om man er i et forhold! Vi startet jo vårt forhold med et avstandsforhold på ett år, og det fikk oss virkelig til å sette pris på tiden vår sammen.

Det er trist når folk i forhold dropper vennene sine, men jeg har sett det så mye opp gjennom årene at jeg ikke orker å bry meg om det lenger. Jeg kan vel egentlig ikke omtales som en kjempesosial person, for meg går det veldig i perioder av og til, men vennene mine er uansett veldig viktig for meg, selv om jeg ikke alltid ser de så ofte. Jeg har jo reist endel i år og vært borte fra kjæresten min, og jeg har hatt noen fantastiske opplevelser, og så er det alltid veldig fint å da komme hjem til kjæresten min igjen. Det er bare sunt å savne hverandre, og ikke minst sunt å ikke være med hverandre 24/7! 

Dette innlegget ble veldig rotete og kunne sikkert vært formulert mye bedre, men dette er bare noen av mine tanker om forhold og venner osv! 

Å BLI ELDRE

  • 05.10.2017 kl. 22:41

Husker du da du begynte i 1. klasse på barneskolen og du så opp på de store 5. klassingene og 7.klassingene? Eller da du begynte på ungdomsskolen og du så opp på de store, skumle 10. klassingene? Men plutselig er du der selv, og da skjønner du at du er jammen ikke så veldig stor altså. Jeg er nå 22 år gammel, og jeg føler fortsatt ikke den følelsen der tar slutt. Som barn tenkte jeg at etter man fylte 20 da er man virkelig VOKSEN og da har man hus og barn. Så er jeg her plutselig selv, og jeg er så langt unna det der, haha. 

Men voksen er jo jeg faktisk, og det er ofte litt vanskelig å innse. Jeg syns det er så rart å tenke på at folk på min alder begynner å bli ferdigutdanna, eller får barn og hus. Det føles liksom så langt unna for meg? Jeg hadde jo hatt en bachelor nå om jeg hadde fullført studiene i New York, eller studier i Norge. Men det er jeg faktisk veldig glad for at jeg ikke har enda, for jeg hadde ikke vært klar til å være ferdig med utdanning nå og skulle begynt i en fast jobb, jeg er liksom ikke der enda. Så det at jeg ikke har begynt på studiene mine stresser jeg ikke med. Det betyr ikke at jeg skal vente i flere år med å studere altså, jeg vil jo begynne neste år om jeg finner ut hva jeg vil. 

Det er bare så rart, når man tenker over det, hele den greia med å bli eldre. At du stadig ser opp til folk som er en god del eldre enn deg, og så plutselig er du der selv og det er ikke så stort. Som de månedene før du fyller 18, og du går bare og tripper for å bli myndig. Så er du der, og det føles stort den første tiden, men så er det ikke så spesielt lenger. Jeg vet ikke om det er mange som tenker på samme måten, men jeg tror det handler litt om å bli litt flinkere til å leve i nuet. Akkurat nå for eksempel går jeg og lengter etter å kjøpe leilighet, og jeg klarer nesten ikke vente til den dagen vi blir eiere av en. Det jeg egentlig burde er å nyte denne prosessen, og nyte den siste tiden før vi plutselig får et stort boliglån vi skal begynne å betale på. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er nok mye lettere sagt enn gjort, det å leve i nuet, men jeg tror det er viktig å prøve å fokusere på det. Ikke bruk så mye energi på å hige etter det neste steget, men nyt heller veien dit. Da føles det så mye bedre når du først har kommet deg dit. 

HVOR ER JEG I LIVET?

  • 25.09.2017 kl. 20:21

Akkurat nå, på denne alderen, føler jeg at jeg er i en litt rar fase av livet. En fase der jeg konstant går og tenker på hva det neste jeg skal gjøre er, og å finne ut av det er virkelig ikke lett. Hvor vil jeg? Hva skal jeg gjøre? Jeg trives veldig godt med hvordan dagene mine er nå, men jeg kan jo ikke la være å tenke på neste høst heller. Det er lenge til nå, men plutselig er den her. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg tror noe av det som også gjør det så forvirrende er at jeg har mange jevnaldrende venner som er i så utrolig ulike faser av livet. Misforstå meg rett, jeg elsker vennene mine og er så glad for at jeg har de og ville ikke byttet de ut for noe i verden, men man kan jo ikke bli annet enn litt forvirret når alle på en måte er i ulike faser. Jeg har venner som studerer, venner som gjerne drar ut nesten hver helg, venner med barn, venner med vennepar og dobbeldates, og så har vi meg da. Hvor i alle dager er jeg egentlig? Jeg prøver å finne ut hva jeg vil drive på med, som for øyeblikket er tekst-, bilde-, og videoprodusering, jeg vil være sosial av og til, men ikke for mye for da blir jeg sliten, og jeg sjekker konstant Finn.no for å se om det har dukket opp nye potensielle leiligheter for meg og kjæresten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er ikke interessert i å dra ut hver helg, jeg vil ikke ha barn før om mange år, jeg har ingen behov for dobbeldates, og jeg er heller ikke klar for å studere. Likevel er jeg jo glad for at jeg har venner i de ulike fasene, for det har liksom ingenting å si når vi møtes. Det er gøy å høre om venninner sine turer på byen, jeg syns det er koselig å møtes på kafé og catche opp, og å se hvor god mor venninna mi er. Jeg syns det er fint å bo med kjæresten min, men ikke ha det behovet for å se hverandre hele tiden. Da setter vi pris på å sees når vi er ferdig på jobb, eller å legge oss sammen når vi har hengt med hver våre venner på kvelden. Og så trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, spesielt når jeg blir sittende lenge for å lage et blogginnlegg, eller redigerer bilder jeg har blitt veldig fornøyd med. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, for dette er egentlig bare tanker som kom meg til en kveld jeg prøvde å sove. Det er jo som oftest da de kommer. Det jeg prøver å si er vel egentlig bare at det er en forvirrende tid i livet, og jeg prøver egentlig bare å finne ut og forstå en hel drøss med ting, og av og til blir det litt mye for det lille hodet mitt. Men jeg tror og håper at det er ganske vanlig på denne alderen, det hadde jo vært litt kjedelig om vi visste alt vi skulle resten av livet. 

SPARE ELLER OPPLEVE?

  • 18.09.2017 kl. 22:42

Penger, dere. Et tema man kan snakke i det uendelige om, og som faktisk påvirker livet helt utrolig mye. Spesielt i den alderen jeg er i nå, eller egentlig fra man blir 18 år typ til... for alltid? Slutter man egentlig noen gang å spare penger? Jeg aner ikke, men akkurat nå er iallefall sparing sykt viktig. Vi er jo på leilighetsjakt og prøver å komme oss inn på boligmarkedet, og det er søren ikke lett altså. 

I fjor var fokuset mitt egentlig bare på jobb, og jeg sparte en god del penger på det året, mye fordi jeg brukte så mye tid på jobb at jeg ikke hadde tid til å bruke det på noe annet. Litt shopping ble det naturligvis, men ja, mye sparing ble det. I år har fokusert mitt vært ganske annerledes, mye fordi fokuset har vært på meg selv. Jeg bestemte meg for at dette var året mitt, og jeg har reist mye. Jeg har brukt mye penger på å reise og oppleve rett og slett. Ja, jeg skulle gjerne hatt enda litt mer penger på sparekontoen akkurat nå, men herregud så mye bra jeg har opplevd i år! Jeg har faktisk ikke ord altså, jeg har så mange opplevelser jeg aldri skulle vært foruten. 

Men så kommer liksom det punktet når man tenker på hvor mye man kunne spart om man ikke hadde gjort alle de tingene, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg har tenkt det mange ganger. Ja, det hadde vært greit å ha enda litt mer penger nå, men for et kjedelig år jeg hadde hatt i år da. Jeg har likevel fått spart opp endel, men dette året kjente jeg at jeg heller ville være rik på opplevelser, gjøre ting for min egen del. Og det har vært helt fantastisk! Fremover kommer fokuset til å være på å spare, så skal vi se det går seg til.

Men det er virkelig vanskelig å skulle finne en balanse mellom å spare og å leve, for det å gjøre begge deler, DET er ikke lett. 

GETTING OUT OF A FUNK

  • 14.09.2017 kl. 21:53

God kveld, dere ♥ På tide med et nytt tankeinnlegg her, nå føler jeg at den skrivemodusen sakte men sikkert kommer tilbake, og det er jeg så glad for siden det er noe jeg liker veldig godt å gjøre. Jeg kom nemlig over en video her om dagen som åpnet øynene mine og satte ord på følelser jeg ikke helt har klart å sette ord på selv.

Dere vet jo at man kan ha gode og dårlige dager, og noen perioder som kan være litt kjipe. Selv har jeg heldigvis flest av de gode dagene, og selv om jeg generelt har det veldig bra i livet, er det perioder der jeg føler ting kan stå litt... stille, på en måte? Det er en liten stund siden sist jeg hadde en slik periode, men da jeg kom over videoen til Claudia Sulewski på YouTube, kjente jeg meg sånn igjen i det hun skrev, og hun satte liksom ord på det jeg ikke helt har klart å sette ord på, så da følte jeg for å skrive litt om det! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I videoen hennes snakket hun rett og slett om å komme ut av en funk, og at hun i en periode nå har følt at hun har gått og ventet på at noe skal skje. Og det er akkurat slik jeg har hatt det i de periodene! Som sagt er det heldigvis ikke ofte, men det er rett og slett bare en periode der jeg føler at alt er litt meningsløst, og jeg går og venter på at noe skal skje. Jeg regner med at de aller fleste av dere har gått gjennom det samme, om dere forstår hva jeg mener? Det er rett og slett en liten funk, der du ikke nødvendigvis er i kjempedårlig humør, men alt er bare nøytralt og litt kjedelig, selv om du har mye å gjøre. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og hvordan skal man komme seg ut av en slik funk? Det er faktisk ikke noe jeg føler jeg har svaret på, men jeg tror det er viktig å innse at det er bare en liten periode, fortsette å jobbe som vanlig, kanskje til og med hardere, og akseptere at det er en funk. Alt kan ikke alltid være like bra. Skru på litt Bruno Mars og nyt funken din til litt moderne funk-aktig musikk ♥ Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, men jeg er bare så glad for at jeg endelig fikk satt ord på det, haha. 

NÅR DU TAR TING FOR GITT

  • 08.09.2017 kl. 22:06

I disse dager er det litt ekstra gøy å følge med på "På denne dagen" funksjonen på Facebook, for der får jeg jo opp hvilke blogginnlegg jeg har skrevet tidligere år på denne dagen, og for tre år siden inneholdt innleggene mine forventninger til at jeg skulle flytte til New York. Jeg er så glad for at jeg skrev så mye om det på bloggen, for når jeg leser det nå tar det meg rett tilbake til den følelsen jeg hadde i kroppen. Jeg skulle flytte ut for første gang, og det til en av verdens kuleste byer! Jeg husker fortsatt så godt den dagen jeg reiste dit, sammen med mine kommende roomies Ronja og Ina, og vi satt i bilen fra flyplassen til dit vi skulle bo og "Rather Be" av Clean Bandit og Jess Glynne kom på radioen, mens vi så på skylinen til New York foran oss. Det er nok et av de mest forventningsfulle og lykkeligste øyeblikkene i mitt liv. 

Jeg har reflektert en del på det året i ettertid, naturligvis, det var jo så utrolig mye som skjedde det året. Både rundt meg og med meg selv, jeg vokste jo utrolig mye. Jeg trivdes veldig godt der de første månedene, men fant jo ut etterhvert at selv om det var en by jeg elsket, så likte jeg ikke å bo der. Det var et valg som var vanskelig å ta, men det måtte bare gjøres. Noe jeg syns er trist nå i ettertid er at jeg begynte å ta ting for gitt etterhvert. Jeg ble jo vant til byen etter en stund, og spesielt da hjemlengselen tok over de siste tre månedene var det som om byen ikke betydde så mye for meg lenger, og det syns jeg selvfølgelig er veldig trist. 





Jeg opplevde jo utrolig mye det året, men jeg vet at jeg kunne opplevd enda mer hadde jeg ikke latt hjemlengselen ta så mye over den siste tiden. Det er selvfølgelig lett å tenke nå i ettertid, og jeg orker ikke angre på noe, men jeg kan jo ikke la være å tenke på det heller. Det jeg angrer mest på er egentlig at jeg blogget så lite derfra de siste månedene, og at jeg lot skolearbeidet ta så mye av tiden min, for det var jo egentlig ikke nødvendig å bruke så mye tid på det som jeg gjorde. Jeg syns det er så gøy å se tilbake på de innleggene jeg har derfra, og ikke minst bildene, og det er en utrolig opplevelse jeg har i minnene. Og forhåpentligvis blir det en tur tilbake til den fantastiske byen neste år ♥

Det er så fint å se tilbake på alle disse bildene, og mange flere, jeg må bare smile. Om dere er interessert i å lese mer om hvordan jeg hadde det der kan dere finne det i kategoriene "New York Life" og "Fashion Marketing & Management". Jeg håper alle som har muligheten og vurderer å studere i utlandet eller ta utveksling gjør det! Det er så utrolig mye man opplever og lærer om seg selv, så det vil jeg absolutt anbefale på det sterkeste ♥

KOMFORTABEL UTEN SMINKE

  • 07.09.2017 kl. 20:59

I dag fjernet jeg mine vippeextensions, som jeg nå har brukt siden starten av april. Det var veldig uvant siden jeg er vant til å gå med lange, fine, svarte vipper hele tiden, men det går faktisk overraskende greit altså. De siste årene har jeg blitt mer og mer komfortabel med å gå uten sminke. Jeg kan liksom fint dra innom kjøpesenteret etter en svett treningsøkt uten sminke, og jeg er så glad for at jeg ikke er avhengig av å gå med sminke når jeg skal ut døra. 

Jeg er veldig heldig som aldri har vært mye plaget med huden min, jeg har liksom bare fått litt kviser her og der, og jeg forstår godt at de som er plaget med mye kviser og akne kan føle seg ukomfortabel uten sminke. Men helt ærlig? Jeg tenker ikke noe over det om jeg ser noen med veldig uren hud, det er jo ikke noe de kan noe for, og det har ingenting med hvor "pen" du er for min del. Eneste måten jeg kan tenke på noen som "stygg" er om jeg ser noen som rett og slett er frekk og ufin med andre. Utstråling og personlighet har så mye mer å si, og man merker fort på en person om de er usikker på seg selv. Og om du faktisk er usikker på deg selv? Fake it 'til you make it! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg syns det er så deilig å gå uten sminke, og må ha minst én dag i uken der jeg går uten. Jeg føler meg freshere om jeg har sminket meg, det er det ingen tvil om. Spesielt om jeg har sovet lite og føler jeg ser veldig trøtt ut er det så deilig å sminke seg og føle seg litt bedre! Men jeg syns ikke det skal være slik at man syns man er stygg uten sminke, og ikke kan gå ut av huset uten. Du er pen uansett ♥

EN ENSOM TID I LIVET MITT

  • 02.09.2017 kl. 20:05

Det er en liten periode i livet mitt som jeg ikke har snakket om her før, og som jeg egentlig ikke har snakket noe særlig om med noen før, men som jeg føler er litt viktig å snakke om, for jeg tror kanskje endel kan kjenne seg igjen. Jeg har alltid vært heldig og hatt endel venner, og noen få veldig nære, gjennom hele livet mitt egentlig. Men jeg hadde en periode på skolen som rett og slett var skikkelig kjip. Det var da jeg startet mitt tredje år på videregående, på en ny skole. Den skolen jeg gikk Media på hadde ikke påbygg, så da startet jeg på en ny skole når jeg skulle gå det. 

Dette var en periode der jeg nettopp hadde blitt veldig close med noen nye venner, som er mine beste venner nå, men de gikk på en annen skole enn meg. Jeg hadde søkt på en annen skole fordi det var der noen andre venner av meg gikk, men som hadde sklidd endel fra meg da, og fordi jeg ville gå på den skolen da. Jeg kom i en veldig fin klasse hvor jeg fikk venner, men alle hadde andre venner som de gikk og møtte i friminuttene. Det var en periode der jeg rett og slett plutselig følte meg veldig usikker, og jeg hatet da friminuttene kom for da satt jeg som regel alene på klasserommet og spiste lunsjen min. Jeg ville jo ikke trenge meg på noen andre og bli med til deres venner i friminuttene. En dag da jeg virkelig ikke følte for å sitte alene dro jeg bort til der mamma jobbet og spiste lunsj med henne, siden hun jobbet rett over gata for skolen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er liksom ikke noe jeg har villet snakke noe om før fordi jeg vet at det er så mange som sliter mye mer enn det jeg gjorde da, og jeg hadde jo venner utenom skolen og i klasserommet, men det var bare en periode da jeg følte meg så ufattelig ensom, og det var ikke noe gøy. Jeg så hvor fint alle andre hadde det med vennene sine på skolen, og jeg følte meg rett og slett bare skikkelig dritt. Slik jeg husker det ble det mye bedre etter jul og da hadde klassen vår blitt ganske sammenspleiset, men den perioden før det har satt seg igjen i meg. Jeg føler meg veldig heldig som har de vennene jeg har nå, og jeg vet at det er de som kommer til å være her for resten av livet, og det er fint å vite. 

Jeg håper alle som føler seg ensom på skolen vet at det blir bedre, for det kommer det til å bli. Selv om det ikke føles slik ut nå, og skoledagene føles så lenge, så blir det bedre altså. Ett år senere satt jeg i New York og da føltes det andre så smått. Det er en mening med alt, og ting ordner seg ♥

"AVSTANDSFORHOLD FUNGERER ALDRI"

  • 28.08.2017 kl. 21:00

Jeg skrev et innlegg for en måneds tid siden om historien om meg og min kjæreste, og der skrev jeg at vi startet vårt forhold med et avstandsforhold. Han var i Forsvaret og jeg studerte i New York. I hele min ungdomstid hadde jeg hørt om at avstandsforhold ikke var noe lurt og at det bare ødela forhold, og at man rett og slett like gjerne kan slå opp istedenfor å ha et avstandsforhold. Min kjæreste og jeg var jo i en ganske spesiell situasjon, vi forelsket oss i hverandre, men vi skulle være i bo vår del av verden. Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan vi fikk det til å funke! 

Da vi skjønte at vi hadde følelser for hverandre og at vi ville gå inn i et forhold tenkte vi ikke over noe av det negative vi hadde hørt om avstandsforhold før, og det var enkelt og greit fordi vi ikke så noen andre alternativer enn å gå inn i et forhold. Vi var forelsket, og da ville vi ikke la være å gjøre noe med det kun fordi vi bodde i ulike verdensdeler. Har man nok følelser for hverandre, gjør du det som må til for at det skal fungere.

Processed with VSCO with t1 preset

Noen punkt for at avstandsforhold skal fungere: 

  1. Tillit. Det viktigste punktet av alle - har dere ikke tillit til hverandre er det ikke vits i å prøve engang. Bor dere i ulike byer, eller ulike land, og ikke ser hverandre ofte er det selvfølgelig viktig at dere stoler på hverandre. Det kan gå noen timer uten å snakke med hverandre, og da blir du gal om du skal sitte å lure på hva den andre personen gjør, så tillit er kjempeviktig.
  2. Kommunikasjon. Snakk med hverandre! Da vi var i avstandsforhold snakket vi med hverandre hver gang vi hadde mulighet, han var jo i Forsvaret så han hadde ikke akkurat mulighet til å snakke 24/7. Vi hadde jo to helt ulike liv på den tiden, så det var alltid noe å snakke om. I tillegg er det viktig å snakke sammen om det er noe som plager dere, eller noe dere har på hjertet. Vi prøvde å Skype ofte også, er jo fint å kunne snakke "face to face" så mye det lar seg å gjøre. 
  3. Se hverandre med en gang muligheten byr seg! Vi bodde jo såpass langt unna hverandre at det var ikke bare å ta en helgetur for å se hverandre, det var dyrt og det var en lang reise. Men med én gang jeg hadde en lengre ferie dro jeg hjem, og det var heldigvis da han hadde perm også. Etter jeg flyttet hjem fra New York var det litt lettere, selv om han var i Nord-Norge og det var både dyrt og vanskelig å komme seg hjem ofte. Men man overlever! 

Det er ikke bare enkelt å være i et avstandsforhold altså, det var flere ganger jeg holdt på å bli gal fordi jeg savnet han så mye. Men ingenting slår det å se hverandre igjen etter kanskje tre måneder, man setter så utrolig stor pris på hverandre og den tiden man har sammen ♥ Vi var i et avstandsforhold i ett år, og klarte oss fint gjennom det. Så lenge begge to går inn for det klarer dere det! Jeg tenker av og til på den tiden den dag i dag, og det får meg til å sette enda større pris på at vi nå bor sammen. Håper dette innlegget var til hjelp for noen iallefall, og det er bare å ta kontakt om dere er i samme situasjon og lurer på noe eller bare har noe på hjertet ♥

DET BESTE VALGET JEG HAR TATT

  • 26.08.2017 kl. 20:50

Akkurat nå føles det helt absurd ut at jeg i fjor ikke blogget, og på den tiden kunne jeg ikke se for meg å begynne på igjen heller, selv om det innerst inne var noe jeg virkelig kunne tenke meg. Jeg startet jo opp denne bloggen i 2009, så den var jo en stor del av livet mitt over flere år, og som jeg har nevnt før føltes det virkelig ut som et tomrom det 1,5 året jeg ikke blogget. Det er virkelig noe jeg elsker å holde på med, og hadde det vært et studie som omhandlet sosiale medier og blogging hadde det ikke vært tvil om hva jeg skulle studert. 


Første gangen jeg sto foran kameraet igjen på nesten to år, DET var uvant det!

I starten av januar ble hverdagen min plutselig helt annerledes da jeg gikk fra fulltidsjobb til nesten ingenting, og det var ufattelig deilig siden jeg var så sliten etter det året jeg hadde hatt. Men nå hadde jeg endelig tid til å forstå at det var noe som manglet i livet mitt, bloggen! Jeg var så usikker på om jeg skulle gjøre det, men jeg tuller ikke når jeg sier at det var en av de beste valgene jeg har tatt i mitt liv. Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke blogger, siden alt vi gjør egentlig er å skrive om livet vårt og ta bilder av oss selv. Men det er noe med det altså. Noen dager kan det føles helt meningsløst ut for meg, men så gjør jeg det likevel, og så er jo det at jeg kan skrive tekster som betyr litt mer også. Og tilbakemeldingen jeg får, kommunikasjonen med dere. Det er det som gir meg noe, og jeg har ikke planer om å stoppe med det første. 

JEG TRENGER Å SKRIVE

  • 24.08.2017 kl. 20:32

Dere har kanskje merket at det er endel innlegg her for tiden om ting jeg tenker og mener, og det er rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet! Jeg føler rett og slett at jeg virkelig har funnet gleden i å skrive igjen, og jeg er derfor veldig motivert. Jeg får jo så god tilbakemelding på det jeg skriver også, så da gir det meg virkelig mersmak! Dette er jo tross alt bloggen min, og jeg kan skrive om det jeg føler for her. Jeg tror at med det året jeg hadde i fjor var det så mye som bygde seg opp inni meg som ikke kom ut, og det er nå jeg faktisk får det ut. Jeg føler en lettelse inni meg når jeg poster innlegg her, og jeg tror kroppen min virkelig har hatt godt av det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I noen måneder nå har fokuset mitt for det meste vært på Instagram, og jeg merker at det har stjelt mye av tiden min fra bloggen. Jeg har ikke prioritert den nok, men nå føler jeg at jeg har funnet tiden og gleden til den igjen. Det jeg trenger er å finne en balanse mellom alle sosiale medier. For jeg vil gjerne kunne fokusere både på bloggen og på Instagram, så jeg må bare fordele tiden litt rett og slett. Så lenge jeg får skrive. Det er det jeg trenger for tiden, så det er det jeg gjør. Og jeg håper dere liker det? Det virker iallefall slik, og det er jeg glad for. Så lenge jeg har noe på hjertet kommer jeg til å fortsette slik. Jeg vil at dette skal være en blogg der dere kan lese om overfladiske ting, og om litt viktigere ting. Jeg har noen temaer jeg aldri kommer til å skrive om, politikk for eksempel, men ellers kan det variere. Alt etter hva jeg har på hjertet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vil gjerne at dere skal komme med forslag også om dere har ting dere vil jeg skal skrive om, men jeg tenkte å ta et litt mer spesifikt innlegg om det en annen dag, der jeg har noen spørsmål til dere. Selv om det er min blogg vil jeg jo gjerne skrive om ting dere vil lese om også. Jeg skal iallefall benytte sjansen nå mens jeg har så mye på hjertet, jeg sitter faktisk og skriver ned temaer akkurat nå, for det bare popper opp i hodet. Skriving dere - noe så fint ♥

DET ER IKKE EN BRAGD Å GÅ 1 UKE UTEN ALKOHOL

  • 22.08.2017 kl. 20:00

Som jeg har nevnt før drikker jeg ikke alkohol lenger. For fire år siden hadde jeg ikke sett for meg at jeg kom til å slutte med alkohol så tidlig, men sånn har det bare blitt. Jeg syns ikke det er verdt det å ligge dårlig dagen etter, og jeg foretrekker å kunne kjøre. Det kan godt hende jeg en eller annen gang kommer til å drikke igjen, det aner jeg ikke nå. Jeg har ingenting imot at andre drikker alkohol, og jeg er ofte med vennene mine på vors når de skal ut på byen, jeg vil jo fortsatt være med dem. Skjer det noe spesielt på byen blir jeg gjerne med dit også, selv om jeg er edru. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noe jeg må le litt av er hvor big deal noen bloggere gjør ut av det å drikke alkohol. Vi er unge, og det er mange som drar ut på byen hver helg, det er helt greit! Jeg kunne ikke tenkt meg det selv, men har selvfølgelig forståelse for at noen gjør det. MEN når noen bloggere begynner å skrive at de har vært uten alkohol i en uke, som om det er en stor bragd, da begynner jeg å lure litt på hva som foregår. Vil du ha applaus? For at du har gått én hel uke uten alkohol? Jeg kan forstå at det er en bragd for en recovering alkoholiker, men ellers er det faktisk VELDIG vanlig å gå en uke uten alkohol. Sorry ass. Er helt for å snakke bra om seg selv og sine prestasjoner (fuck janteloven liksom hallo), men å gå en uke uten alkohol er ikke noe spesielt å skryte av. Du har helt sikkert noe bedre enn det å komme med ♥ 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vet det er mange som ikke forstår at man kan ha det gøy ute uten alkohol, men jo, det er veldig mulig. Har jeg ikke hatt det gøy når jeg har vært ute har det rett og slett vært at jeg ikke har vært i humør på forhånd. Så det er ingen problem, og jeg vet godt at folk er så utrolig forskjellige når det kommer til alkohol. Noen liker å dra ut av og til, noen vil gjerne dra ut hver helg, og noen vil ikke i det hele tatt. Det er supert, jeg syns bare det ble for dumt når man skulle gjøre en så big deal ut av det å gå én uke uten alkohol. Skjønner dere? Det blir bare feil. 

RESPEKTLØSHET PÅ FESTIVALER

  • 20.08.2017 kl. 22:00

Jeg har jo vært på noen festivaler nå, og spesielt på den årlige festivalen i byen, Jugendfest, er det noe som forbauser meg like mye hvert år, nemlig hvor respektløse folk kan være. Som noen av dere kanskje vet drikker jeg ikke alkohol, så det kan hende at jeg er litt mer oppmerksom enn de som kanskje har drukket, men dette er iallefall hvordan jeg opplever mye av det. Jeg har hatt en veldig fin helg på festival, men dette er noen irritasjoner jeg har etter festivalen. 

For det første, dette er en festival som man betaler over 1000kr for. Hvert år er det en drøss av bra artister som opptrer og alt ligger til rette for en veldig bra opplevelse. Det jeg da ikke skjønner er hvorfor mange velger å drikke seg helt hensynsløse? Om du kun er der for å være så dritings at du sliter med å gå, foreslår jeg at du heller bare drar på byen. Av den enkle grunn at det ødelegger faktisk for veldig mange. Det er helt greit å drikke alkohol altså, men når det er så ille at du ikke kan ta vare på deg selv da er det bedre å la være. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et tilfeldig bilde fra denne helga av meg og min fine venninne ♥

En annen ting er at det er så innmari mange som blir respektløse uansett hvor mye eller lite alkohol de har drukket. Du føler deg sikkert veldig tøff der du går med guttegjengen din, men om du tror det er tøft å gå rundt og ta på random jenter så tar du innmari feil. Vet ikke om du prøver å sjekke de opp eller du bare gjør det for gøy, men det funker uansett ikke. Det er MYE klapsing på rumpa, og jeg har en venninne som opplevde at det kom en random gutt bakfra og tok rundt henne og bare GRABBET puppene hennes. Altså, hva i alle dager? Er det så vanskelig å bare ha litt respekt for folk?

Alt jeg ber om er at folk kan klare å oppføre seg litt bedre, slik at det blir en bedre opplevelse for alle. Jeg er så glad i konserter og drar på festival for å høre god musikk og ha det bra med vennene mine. Det håper jeg andre også er? 

EMOTIONS

  • 15.08.2017 kl. 21:25

Jeg fant ut at det var best å bare la det være ganske stille her i dag, det har vært en dag med mye følelser. Dette har ingenting med det at jeg hadde en dårlig dag i går altså, for det var jo bare en av de dagene som kan dukke opp en gang i blant. I dag var jeg i begravelse, og det har påvirket ganske mye av dagen min, naturligvis. Jeg har aldri vært i begravelse for noen under 60 år før, så det var en ganske rar følelse når noen på min egen alder skulle gravlegges. Dette var for en jeg gikk på ungdomsskole med og som var i samme "miljøet" som meg, eller hvordan jeg skal forklare det. Ufattelig trist. Så tankene mine har for det meste vært der i dag, i tillegg til at jeg var på en visning senere, så nå føler jeg meg bare veldig tung i hodet og sliten i kroppen. Så jeg regner med dere forstår at det blir slik i dag, og så skal jeg blogge som normalt igjen i morgen. Håper dere har det fint, og tar vare på hverandre ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

// I found out that it was best to leave the blog quiet today, it has been a day with many emotions. This has nothing to do with the fact that I had a bad day yesterday, because that was just one of those days that shows up every once in a while. Today I was at a funeral, and it has affected a lot of my day, obviously. I have never been to a funeral for someone under the age of 60 before, so it was quite a strange feeling when it was for someone my own age. This was for someone I went to Junior High with, who hung out with the same people as I did. So unbelievably sad. So my thoughts have mostly been there today, and I was also looking at an apartment later in the day, so now my head feels very heavy and my body is tired. Hope you'll understand my blogging these couple of days, and I will blog as normal again tomorrow. Hope you're doing fine, and take care of each other 

BLUE MONDAY THOUGHTS

  • 14.08.2017 kl. 21:09

Hei dere ♥ Sent innlegg i dag, men jeg tok en vakt på jobb så da ble det litt endring i planene. Dagen endte opp med å bli litt blåmandag for min del (ikke pga jobb altså, haha), men dere vet jo at enkelte dager kan man bare bli litt... lei? Jeg har rett og slett følt meg ganske umotivert i dag og alt har liksom føltes så meningsløst ut? Skjønner dere hva jeg mener? Det er vel bare en av de dagene... Men så så jeg den nyeste videoen til Alfie Deyes på Youtube og da ble jeg litt motivert igjen da han snakka om at man må jobbe hardt og følge drømmene sine, så det hjalp litt. Så jeg skal bare ta det med ro i kveld, prøve å legge meg tidlig, og så er det nok fint igjen når jeg våkner i morgen. Har dere hatt en fin dag? ♥

// Hey guys ♥ Late post today, but I took a shift at work, so I had some change in plans. This day ended up a little bit blue for me (not because of work, haha), but som days you just get a little bit... tired? I've just simply felt unmotivated today and everything has felt so pointless? Do you understand what I mean? I guess it's just one of those days... But then I saw the newest video from Alfie Deyes on Youtube and then I was a little bit motivated again when he talked about working hard and follow your dreams, so that helped a bit. So I will just be taking it easy tonight, try to go to bed early, and then it's probably all good again when I wake up tomorrow. Have you had a nice day? ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

A LIFE WITH NO REGRETS?

  • 08.08.2017 kl. 21:44

Har du noen gang gjort noe du virkelig har angret på i ettertid? Det har jeg, mange ganger. Jeg husker spesielt at da jeg var yngre kunne jeg bruke så mye tid og energi på å angre på noe jeg hadde sagt eller gjort, uten at det var noe stort. Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt hvor bortkasta det er å bruke tid på å angre! Det er allerede gjort og det er ikke noe du kan gjøre med det, så hvorfor bruke tid på å angre på det, når du heller kan glemme det og komme deg videre?

 

Jeg er en stor "believer" av ordtaket "alt skjer for en grunn", og selv om jeg har opplevd ting som jeg helst skulle vært foruten der og da, så har jo det vært med på å forme den jeg er i dag og hvor jeg er i livet. For noen år siden var jeg veldig langt nede (ikke sånn veldig alvorlig altså, men jeg hadde det ikke bra). Jeg hadde vært veldig usikker på meg selv og naiv, men etter den perioden ble jeg så mye sterkere og sikker på meg selv, og den dag i dag er jeg glad for at det skjedde. Hadde ikke enkelte hendelser skjedd hadde jeg nok ikke flyttet til New York, og jeg hadde nok ikke møtt Matias. 

Så selv om jeg angret på noen ting på den tiden, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag om det ikke hadde skjedd. Så det er nok en mening i alt, og det vil jeg dere skal prøve å huske også neste gang det skjer noe dumt eller dere gjør noe dere angrer på. Så lenge det ikke er noe kriminelt eller i den duren, hehe. 

// Have you ever done something you really regretted afterwards? I have, many times. I remember especially when I was younger I could spend so much time regretting something I did or said, without it being anything big. But as I've grown older, I've realised that it's such a waste of time and energy on regretting stuff! It's already done and you can't do anything about it, so why spend time regretting it when you can forget it and move on? I'm a big believer in the saying "everything happens for a reason", and even though I've experienced stuff that were not fun there and then, it's a part of what shaped me into the person I am today and where I am in life. I think there's a meaning with everything, and I want you guys to try and remember that the next time something stupid happens or you do something you regret. As long as it's not criminal or anything like that, haha. 

WHEN YOU LOVE TRAVELING BUT YOUR BODY DOESN'T

  • 03.08.2017 kl. 21:57

La oss snakke litt om reising, dere. Jeg har alltid vært glad i å reise, og spesielt i år har jeg jo vært veldig bitt av reisebasillen. Jeg er veldig glad i å komme meg vekk fra denne byen av og til, oppleve nye steder og se nye ting. Men jeg vil gjerne snakke litt om baksiden ved reising, for jeg har innsett at selv om jeg er veldig glad i å reise steder, så er ikke kroppen min så glad i det. Kroppen min er liksom ikke noe glad i selve reisingen.

Mange av dere kan kanskje kjenne dere igjen i det å sove dårlig natten før dere skal reise et sted om dere skal reise ganske tidlig? Man vet man har et fly man skal nå, og det er jo faktisk ganske krise om man ikke rekker det, og tenk om alarmen plutselig ikke skulle gå, selv om den alltid går ellers. Det er iallefall tanker jeg ofte har om jeg skal reise tidlig. Jeg har også innsett at kroppen min ofte blir utrolig stresset når jeg har en reise foran meg, selv om jeg er vant til å reise og egentlig ikke føler det er noe stressende selv, men kroppen min gjør tydeligvis det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For eksempel natten før vi skulle reise hjem fra Spania tok det veldig lang tid før jeg sovnet, selv om jeg var veldig trøtt, og hele den dagen var jeg rett og slett skikkelig uvel og dårlig. Slike ting er jo ofte psykisk, men det er det som føles så rart for meg, for jeg er så vant til å reise at det er ikke noe stress for meg, men tydeligvis føler kroppen min at det er det. Jeg er ganske sikker på at det er reisingen som gjør det også, for dagen etter føler jeg meg fin igjen. Og da vi hadde vært på Gardermoen i åtte timer på onsdag og fant ut at flyet var en time forsinket, ble jeg mer dårlig igjen. 

Noen som har noen tips, med tanke på at det ikke er psykisk? Jeg pleier jo ikke å skjønne hvorfor kroppen min oppfører seg slik siden jeg egentlig føler meg så rolig, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan gjøre med det. Men om noen av dere opplever lignende, fortell gjerne i kommentarfeltet! Det er ikke hver gang jeg reiser at det skjer heller. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

// Guys, let's talk about traveling. I've always loved traveling, and especially this year I've done it a lot. I love getting away from this town every once in a while, experience new places and see new things. But I want to talk a little bit about the downside of traveling, because I've realised that even though I love traveling, my body doesn't like it that much. My body just don't like the traveling part. Many of you might know how it is when you're traveling somewhere early in the morning, so you sleep so bad the night before? You know you have a flight to catch, and that it's quite the crisis if you don't make it, or what if your alarm doesn't go off, even though it always does. At least that's thoughts I have when I have to travel early in the morning. I've also realised that my body get so incredibly stressed when I have a travel in front of me, even though I'm used to traveling and don't really find it stressful my self, but apparently my body does. 

For example the night before we were going home from Spain earlier this week, it took so long before I fell asleep, even though I was tired, and that whole day of traveling I was just feeling so bad. Those stuff are often more mental than physical, but that is what's so weird for me, because I'm so used to traveling that I don't feel that it's stressful, but apparently my body feels like it is. I'm quite sure that it is the traveling that does it, because the day after I feel fine again. And when we were at Oslo Airport for eight hours on Wednesday and found out that the flight was an hour delayed, I got more sick again. Do any of you have any tips for me, considering it's more physical than mental? I usually don't understand why my body is behaving like this since I actually feel so calm, so I just don't know what I can do about it. But if any of you have similar experiences, please tell me in the comments! It's not every time I travel that it happens either. 

JEG FØLTE MEG FEIG

  • 01.08.2017 kl. 22:17

Jeg har jo nevnt litt for dere at 2016 var et ganske dårlig år for meg. Jeg hadde det veldig bra på hjemmefronten, med familien min, kjæresten min kom hjem fra Forsvaret, og noen av mine nærmeste venninner flyttet tilbake til byen også. Men så hadde jeg en fulltidsjobb, som var langt mer enn 100% med tanke på arbeidsmengden. En jobb som ødela kroppen min.

Jeg var veldig klar for å tjene bra med penger og jeg følte meg veldig heldig som hadde fått en slik mulighet, å kunne få så mye erfaring og få spart opp penger. Men var det egentlig verdt det? På sommeren sa det stopp for meg. Hver dag etter jobb gikk jeg hjem og la meg og så på TV resten av kvelden, det var alt jeg hadde energi til. Matlysten min var dårlig, jeg var mye kvalm, og jeg måtte ofte takke nei til å finne på ting med vennene mine, jeg hadde rett og slett ikke energi lenger. Det kom til et punkt der jeg lå og gråt hver kveld til kjæresten min for jeg var så sliten, og jeg tenkte at dette var rett og slett sånn livet mitt kom til å være resten av året. Helt til kjæresten min sa "Men hvorfor ringer du ikke legen?" Legen? Hvorfor skal jeg ringe han, jeg er jo ikke fysisk syk? Jeg har ikke influensa, jeg har ikke brukket noe. Men jeg var sliten, helt sykt sliten, men jeg kunne jo ikke gå til legen for det. Jeg følte meg feig. Jeg var en 21 år gammel jente, jeg måtte da takle en 100% stilling. Men det var flere faktorer på jobb som gjorde at jeg ble sliten, ikke det å jobbe 100% i seg selv. Så etter Matias hadde fått meg til å skjønne at man kan gå til legen for psykiske ting også, var det det jeg gjorde.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg husker da legen ropte navnet mitt og jeg så det var en eldre mann (fastlegen min hadde ferie), og jeg tenkte bare at dette kommer aldri til å gå bra, han ser sikkert på meg som den late ungdommen som ikke orker noe som helst. Men så feil kan man ta, for en snillere og mer forståelsesfull lege har jeg ikke møtt før. Jeg ble altså sykmeldt 50% i 2-3 uker, så var jeg 80% sykmeldt i ett par uker for da hadde jeg innsett hvor sliten jeg var, og etter det var jeg 50% sykmeldt resten av året. Det var rett og slett eneste måten jeg klarte å komme meg gjennom den jobben på. Plutselig hadde jeg faktisk fridager, og det gjorde så godt. Jeg skal ikke legge skjul på at det også var tøft da, å skulle utføre en 100% stilling på 50%, men det gikk. Og det hjalp på kroppen min også. Etter hvert fant jeg tid til trening igjen, og vennene mine. Jeg er klar over at trening gir energi og overskudd, men det hadde ikke gått før siden jeg var så sliten og stressa at jeg hadde dårlig matlyst og slet med å spise. 

Jeg følte en lettelse i kroppen min da klokken slo midnatt på nyttårsaften, og jeg ikke lenger var sjef. 2017 skulle handle om meg, og å bli bedre i kropp og sinn igjen. Og det har det gjort, og det skal det fortsette å gjøre. Jeg har det mye bedre nå, men kroppen min er fortsatt påvirka etter det året jeg hadde. Husk å lytte til kroppen deres folkens, det er så viktig!

HEALTH TALK

  • 28.07.2017 kl. 21:36

I går så jeg faktisk en dokumentar, noe jeg svært sjeldent gjør, for det er liksom ikke noe som har interessert meg. Det spørs hva dokumentaren handler om. Jeg så en dokumentar som heter What the Health på Netflix, da jeg hadde hørt så mye bra om denne og det er et tema som interesserer meg. Kort fortalt handler den om sammenhengen mellom kosthold og sykdom, og om alle pengene som står bak de store helseorganisasjonene i USA. 

Den var virkelig utrolig informativ og interessant, og jeg lærte utrolig mye nytt! I dokumentaren snakker de mye om hvor bra et plantebasert kosthold er, og det er virkelig ikke tvil om at det er det beste for kroppen. Selv har jeg jo kuttet ned en del på kjøtt det siste 1,5 året, og kylling har jeg kuttet helt ut, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Grunnen til at jeg har gjort det tidligere er jo med tanke på dyrene og miljøet, men nå vet jeg hvor mye bedre det er for kroppen også. Jeg kommer nok ikke til å kutte helt ut kjøtt med det første, men jeg vil kutte ned enda mer enn jeg har gjort før. 

I fjor tok jeg ikke så godt vare på kroppen min, da jeg hadde en jobb som tæret på kroppen min, og jeg var så mye dårlig og hadde dårlig matlyst at jeg rett og slett bare måtte spise akkurat det jeg hadde lyst på, bare for å få i meg mat i det hele tatt. Det var ikke alltid noe spesielt bra mat, men det viktigste var at jeg fikk i meg noe. Naturligvis gikk det veldig utover kroppen min, og jeg er fortsatt påvirka av det. I år har det vært bedre, men jeg må fortsatt prøve å bli bedre, og jeg skal derfor gjøre mye research nå for å gi det beste for kroppen min. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vil iallefall anbefale alle å se dokumentaren, uansett hvilket synspunkt du har på kosthold! Selv om du ikke er interessert i noe plantebasert kosthold, er det en utrolig informativ dokumentar med mye interessant og viktig informasjon om helse og sykdommer. Og noe som jeg ikke hadde trodd da jeg begynte å se dokumentaren er hvor engasjert kjæresten min ble, han så den med meg og er nå selv interessert i å kutte ned på kjøtt for å bli bedre i kroppen. Det hadde jeg aldri trodd om min kjøttetende biffelsker av en kjæreste, haha ♥ 

// I saw the documentary, What the Health, on Netflix last night. It was such an informative and interesting documentary about the connection between diet and disease, and all the money that is behind the health organisations in the US. They talk a lot about how a plant based diet is the best for the body, and it made me want to cut down even more on meat. Earlier I've mostly done it because of the animals and the environment, but now I know how much better it is for the body too. I won't cut out meat entirely, but I want to cut down even more than I've done. Last year was a pretty tough year on my body with the job that I had, and my body wasn't feeling good and I struggled with eating because I was feeling so sick, so I was only eating the food I really wanted, which wasn't always that healthy. This year is all about taking care of me, so now I will do even more research on what I should eat. I will recommend you all to se the documentary, no matter what your views on diets are! Even though you're not interested in a plant based diet, it's still such a good documentary. Even my meatloving steak-eater of a boyfriend wants to cut down on meat now to feel better in his body, so that says a lot! 

WHAT IS LIFE WITHOUT TAKING CHANCES

  • 25.06.2017 kl. 18:43

For ganske nøyaktig to år siden (i går var det to år siden) vendte jeg snuten hjem fra New York, og skrev innlegget om at jeg hadde tatt det vanskelige valget om å avslutte skolegangen der, og flytte tilbake til Norge. I år har jeg også tatt et valg som på en måte var litt vanskelig. Jeg har i over ett år gledet meg til å gå tilbake til studiene, og etter jeg var ferdig i min stilling som butikksjef var jeg kjempegira på å starte studentlivet til høsten. Jeg ville helst bare starte med en gang, og jeg gikk og talte ned dagene til jeg endelig kunne søke på studier. Så gira var jeg faktisk. Økonomi og Administrasjon sto på førstevalg og det skulle jeg gå fordi jeg ville jobbe med innkjøp senere. Så jeg har hatt en plan klar ganske lenge nå. 

Men ting forandrer seg, og det kan forandre seg på ganske kort tid. Jeg starta endelig opp med blogginga igjen, og det er virkelig noe jeg har følt har mangla fra livet mitt det 1,5 året jeg hadde pause fordi jeg var i full jobb. Livet ble på en måte helt igjen, og jeg storkoser meg. Jeg tror endel folk har vært bekymra når jeg skulle gå fra full jobb til å plutselig ikke jobbe så mye. Men jeg fant tilbake til noe som engang betød utrolig mye for meg, og som gjør det den dag i dag også, bloggingen. Det å dele bilder, formidle, skrive om ting jeg har på hjertet, og skrive om litt mer overfladiske ting. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har vært sliten. Sliten etter det 1,5 året jeg hadde som butikksjef. Det var et enormt ansvar, og jeg hadde aldri fri. Det er kanskje to år siden sist jeg gikk skole, men jeg har ikke hatt fri. Jeg har ikke hatt friår, det kan det ikke kalles rett og slett. Og det begynte jeg å merke dette siste halvåret her, når jeg endelig fikk det lille friåret. Men jeg har også merket at det har ikke vært nok. Studier er ikke det riktige for meg nå rett og slett, jeg trenger mer tid. Tid til å finne enda litt mer tilbake til meg selv etter et år som ødela meg, og tid til å gjøre akkurat det jeg vil gjøre akkurat nå. Og akkurat nå er det bloggingen som er min lidenskap, det er det jeg vil gjøre. Jeg vil bruke dette året til å se hvor mye jeg kan få ut av denne bloggen. Det er et lite sjansespill, men hva er livet uten å ta sjanser? Og for min del ser jeg ingen poeng i å starte på studiene når det ikke er noe jeg er motivert til nå. Jeg har tenkt på det såpass lenge at jeg vet det ikke er det riktige for meg nå. 

Heldigvis har jeg støtten fra familie, kjæreste og venner også. Så heldig er jeg ♥ Nå er jeg spent på hva det neste året har i vente, og hvilke opplevelser som venter meg. Jeg har allerede opplevd veldig mye hittil i år, og jeg har mange gode minner, og nå er jeg klar for enda flere, selv om høsten ikke blir sånn som jeg originalt hadde tenkt. For det er lov å ombestemme seg, det er lov å gjøre det du føler er best for deg, og det er helt greit å ikke være ferdig med utdanningen din i starten av 20-årene. Du må gjøre det som er bra for deg, og du må jobbe hardt for å komme deg dit du vil i livet. Og hvor du vil i livet trenger du ikke nødvendigvis å vite nå, det finner du ut etter hvert. 


English translation:

I've decided not to go to school this fall, as this is not the right thing for me now. I really enjoy my life as it is now, and I want to continue working with my blog and Instagram, and see where it takes me the next year. It is two years since I studied the last time, but after that I had a full time job as a store manager that really took over my life, so I have only had a "gap year" these last six months. I feel like I need more than that, so that's why I'm not starting school yet. I have experienced so much these last few months, so now I'm excited to see what's in the store for the next months. All I know is that this is what's right for me now, and I feel really good about the decision I've made. Luckily my family, boyfriend and friends support me, I'm just that lucky ♥ And just know that there's no problem in changing your mind, and doing what you feel is best for you, and it's completely fine not finishing your education in the start of your twenties. Do what is good for you, and work hard to get where you want to be in life. And you don't have to know now where you want to be in life, you'll figure that out later. 

THIS WORLD

  • 23.05.2017 kl. 11:45

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Jeg er litt tom for ord i dag. Det er like fælt hver gang vi får vite om nye terrorangrep, som dessverre har vært ofte hittil i år. Men da jeg våknet i dag og fikk vite at det ble bombet på Ariana Grande konserten i Manchester i går kveld, da satt det litt ekstra. For det første fordi det kun er 13 dager siden jeg var på den konserten selv, for det andre fordi jeg er stor fan av Ariana Grande og hun har fantastiske konserter og det skulle være en like bra opplevelse for alle andre som det var for meg, og for det tredje fordi det mest sannsynlig var ufattelig mange barn på den konserten. Det var det iallefall i Oslo. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være at noen du kjenner skal på konsert, kanskje se idolet sitt, og ikke komme hjem igjen. Det gjør så vondt, og jeg klarer ikke å legge fra meg den vonde følelsen i dag. Jeg lurer på om disse angrepene noen gang skal stoppe, ingenting føles jo trygt lenger. Men vi kan liksom ikke stoppe å leve av den grunn, for det er jo det de vil. Livet må gå videre, selv om det er tungt og selv om det er skummelt. Jeg stopper dette innlegget her, og lar det være stilt her resten av dagen. Det føles liksom litt feil å skrive om noe annet akkurat i dag, men i morgen er jeg tilbake som vanlig. Ha en fin dag, og ta vare på hverandre ♥


I'm at a loss for words today. It's equally terrible every time we hear about new terror attacks, which unfortunately has been too often so far this year. But when I woke up today and heard about the bombing after the Ariana Grande concert in Manchester last night, it stuck a little bit extra. First of all because it's only 13 days since I was at the concert myself, second because I'm a big fan of Ariana Grande and she has amazing concerts and it was supposed to be just as good of an experience for others as it was for me, and thirdly because there most likely were a lot of children at that concert. At least there were in Oslo. I can't imagine what it must be like to have someone you know going to a concert, maybe seeing their idol, and not coming home again. It hurts so bad, and I just can't leave out the bad feeling today. I wonder if these attacks are ever going to stop, nothing feels safe anymore. But still we can't stop living for that reason, because that's what they want. Life must go on, even though it's hard and scary. I'll stop this post here, and it will be quiet here for the rest of the day. It just feels wrong to write about something else today, but tomorrow I'll be back as usual. Have a good day, and take care of each other ♥

IN NEED OF A NEW WEEK

  • 23.04.2017 kl. 20:48



Jeg ser virkelig frem til en ny uke nå, det føles liksom alltid som en ny start, og det syns jeg er så fint. Det gir meg ny motivasjon. Jeg kom hjem fra Marbella for 1,5 uke siden med et tonn av motivasjon og var så klar for hverdagen hjemme, men så kom hverdagen og bare slo meg skikkelig i ansiktet. Jeg har SÅ lyst å gjøre det bra med bloggingen, treningen, kostholdet, ja, alt. Men så kom morgenene og jeg kom meg rett og slett ikke opp av senga. Hver dag. Etter å ha reist i to uker og tatt massevis av kule bilder, og så kommer jeg hjem til den grå, regnete (det er nok ikke et ord engang men dere skjønner) hverdagen i lille Ålesund. Det ble rett og slett en liten nedtur (men ikke å komme hjem til de fine folkene i livet mitt!). Men nå har jeg skjønt at jeg kan ikke la noe så idiotisk som vær stoppe meg, for da kunne jeg ikke blogget i det hele tatt. Så i morgen skal jeg opp tidlig, og sette i gang den kommende uken som skal bli så bra! Jeg er så klar! 
 

I'm really looking forward to a new week now, it sort of always feels like a new start, and I think it's so nice. It gives me new motivation. I came home from Marbella about 1,5 week ago with a ton of motivation and I was so ready for my life at home, but then it just hit me in the face real hard. I REALLY want to do well with the blog, working out, eating healthy, everything. But then the mornings came and I just couldn't get out of bed. Every day. After travelling for two weeks and taken a bunch of cool photos, I came home to the gray, rainy life in this little city called Ålesund. It was just a bummer really (but not coming home to all the great people in my life!). But now I've understood that I can't let something as stupid as the weather stop me, because then I couldn't have been blogging at all. So tomorrow I'm getting up early, and start the upcoming week that's going to be so good! I'm so ready! 

HVORFOR JEG SPISER MINDRE KJØTT

  • 05.04.2017 kl. 20:30

Det siste året har matvanene mine endret seg veldig i forhold til hvordan de var før, og det hele er egentlig en litt komplisert historie. For å ta det kort og ikke så personlig så klarer jeg ikke lenger å spise matvarer jeg spiste før fordi jeg har vært mye dårlig det siste året, og jeg har måttet kutte ut blant annet kylling og det meste av fisk. Kylling var jo egentlig proteinet jeg spiste mest av før, naturligvis som mange andre fordi det er noe av det billigste, og enkleste å tilberede. 


Bilde herfra. 

Med tanke på at jeg ikke lenger klarer å spise mye av det jeg spiste før, har jeg derfor prøvd ut mye nytt, og det meste har vært kjøttfritt. Jeg har vært nysgjerrig på det lenge, og jeg vet hvor mange fordeler det har å kutte ned på kjøttforbruket. Jeg har prøvd ut flere typer vegetarburgere, farse, salatterninger, falafel osv. Noe av det har smakt veldig godt, noe har smakt mindre godt. Favorittene mine må nok være vegetarburgere og falafel! Jeg elsker falafel, og har laget det selv også ett par ganger. Kjempegodt! Hver gang jeg lager nachos eller taco kun til meg selv bruker jeg farse, fordi det er så lettvint og mye enklere når man bare er én person. Man merker jo ikke forskjell når man bruker tacokrydder uansett. Bønner klarer jeg ikke å like, det er bare noe med konsistensen... 


Så ja, jeg syns dette temaet er så interessant, så derfor tenkte jeg å skrive litt om mitt syn på det. Jeg kommer nok ikke til å bli vegetarianer med det første, men bare å kutte ned på kjøtt hjelper jo veldig. Det har også fått meg til å eksperimentere mye mer på kjøkkenet, og det har vært veldig interessant!


♦ Hvordan er deres forhold til kjøtt og kjøttfritt?

VOKSNE KAN VÆRE DE VERSTE

  • 22.03.2017 kl. 21:12

Jeg blir stadig forbauset over hva folk får seg til å skrive på nettet. Jeg kan ikke lese kommentarer på nettaviser lenger fordi det er så mye dritt og hat som blir skrevet der. Det verste med det? De aller fleste er voksne folk!! Som barn lærte jo vi mye om mobbing blant barn, men etter hvert som jeg har vokst opp har jeg sett at det er faktisk minst like ille hos enkelte voksne. 

Ikke bare er det kommentarer på nettaviser, men der er massevis av forum med tråder laget for å rakke ned på enkeltfolk. Hallo kvinneguiden? Det er jo ikke akkurat ukjent at medlemmer på det forumet er veldig glad i å bruke tiden sin på å rakke ned på toppbloggere. Jeg skjønner ikke hva som er så gøy? Hva får dere til å ville bruke så mye tid på å hate på andre? Det er SÅ mye annet man kan gjøre istedenfor. Jeg bare klarer ikke å forstå hvorfor folk GIDDER å kommentere så mye negativt på ting som skjer i verden. Jeg kan se artikler om de fineste tingene som har skjedd, og likevel er det folk som klarer å dra noe negativt ut av det og bare MÅ kommentere det. 



Jeg husker da jeg var yngre så ble jeg så forundret over barn som mobbet, fordi jeg skjønte ikke hvordan de kunne gjøre sånne fæle ting mot andre mennesker. (Jeg blir forsåvidt fortsatt forundret over dette) Men nå når jeg ser hvordan voksne folk også oppfører seg, så er det kanskje ikke så rart barna gjør det. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at alle barn som mobber har foreldre som gjør det, men jeg ser SÅ mange foreldre på nettet som stadig gjør det. Og hvorfor skal ikke barna da gjøre det samme? Jeg ser jo mye av det bare i byen jeg bor i, hvor lite forskjell det kan være på barn og voksne når det gjelder dette. 

Jeg bare skjønner det ikke. Det er IKKE greit! Vær så snill, bruk tiden på noe annet. Vær positiv, kommenter gjerne fine ting om du vil bruke så mye tid foran skjermen, eller ikke si noe i det hele tatt om du ikke har noe fint å si. 

Så enkelt er det. 

TANKER RUNDT DET Å HA BURSDAG

  • 16.03.2017 kl. 20:55

Jeg har jo bursdag om to dager, og etter hvert som det har nærmet seg har jeg begynt å tenke mer på hva jeg egentlig synes om det. Jeg er en person som alltid har ELSKET å ha bursdag. Oppmerksomheten du får, og at det rett og slett er DIN dag. Hvert år så lenge jeg kan huske har jeg gått og hatt nedtelling og høye forventninger til denne dagen, og det har jo alltid vært en fin dag fordi jeg har så fin familie og venner.

De siste to årene har innstillingen min til det å ha bursdag endret seg litt. I fjor var jeg i en periode (som varte hele året...) der jeg var veldig sliten. Tanken på å skulle feire bursdag og ha folk på besøk for å feire meg, det syns jeg bare var stress. Jeg var vel ikke helt klar for den oppmerksomheten. Det endte jo opp med å bli en fin dag selvfølgelig, men i forkant syns jeg egentlig alt bare var stress, og det er litt sånn jeg har tenkt nå også. 


Fra 18-årsdagen min for fire år siden.

Jeg er ikke sliten lenger, og har det generelt mye bedre enn jeg hadde det i fjor på denne tiden, men likevel får jeg meg ikke helt til å virkelig glede meg til denne dagen. Det er litt trist, med tanke på hvor stort det tidligere har vært for meg å ha bursdag. Jeg syns rett og slett det er litt stress, at dagen kommer ubeleilig, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker rundt det at folk må sette av en dag til å feire meg. Det er stress å skulle arrangere bursdagsfeiring, så det har jeg rett og slett droppet i år. Er det bare at jeg blir voksen, er det derfor jeg tenker sånn? Jeg vet jo, så snille venner og familie som jeg har, at de med glede kommer for å feire meg, men jeg vet ikke helt. Jeg føler meg litt som en byrde kanskje? Og det er ikke noe jeg har sagt til noen før heller, så det er jo litt skummelt å skrive det her, men kanskje det letter litt på ting også. 

Kanskje det bare er litt "birthday blues", og at jeg føler meg bedre etterpå, eller på lørdag når dagen er her. 


♦ Hva tenker dere når dere har bursdag?

JEG ER FEMINIST

  • 08.03.2017 kl. 20:48

I anledning kvinnedagen følte jeg nesten at jeg måtte skrive litt angående mitt ståsted, og hvordan jeg ser på feminisme. Det er et ord jeg føler har blitt veldig negativt ladet hos mange de siste årene, fordi noen kanskje har dratt bruken av ordet litt vel langt. 


For ja, jeg er feminist. Det betyr ikke at jeg ikke barberer meg under armene, at jeg hater menn, eller at jeg ikke bruker tamponger fordi det er naturlig å blø. Jeg er feminist fordi jeg mener at menn og kvinner skal være likestilte. Jeg mener at kvinner og menn som har samme stilling i et yrke skal få lik lønn, og at kvinner og menn skal ha like rettigheter. For hvorfor skal det være ting menn har lov til å gjøre, som kvinner ikke har lov til å gjøre? Og omvendt! Det finnes mange idiotiske menn der ute, det er jeg enig i. På samme måte som at det finnes mange idiotiske kvinner der ute. 




Det er sikkert tusenvis av sånne innlegg der ute i dag, men det er en viktig sak. Det var egentlig ikke et sånt innlegg jeg skulle legge ut nå, men jeg satt og tenkte på dette hele turen hjem fra jobb i kveld, så jeg kunne ikke la være. 


Gratulerer med dagen, alle flotte kvinner der ute!

 

DET SKULLE VÆRT BARNESKOLEPENSUM

  • 05.03.2017 kl. 20:16

Det er alltid noe bak fasaden. Alt dere ser på sosiale medier, leser om, ser bilder eller videoer om, det er ikke alt. Det er ikke perfekt, selv om det gjerne ser sånn ut. For du velger jo selv akkurat hva du vil legge ut, og hvordan du vil fremstille deg selv og livet ditt. Det blir jo naturlig at du legger ut de bildene du syns du ser bra ut på, der du hadde en god vinkel. For selvfølgelig vil jo du bare legge ut bilder du er fornøyd med? Stjernene tenker på samme måte, de er ikke så ulik oss. Selvfølgelig vil de legge ut bilder de selv er fornøyd med. I tillegg har jo de veldig god hjelp av fotografer og stylister på photo shoots, og ikke minst Photoshop. Kan jo ikke glemme gode, gamle Photoshop. Skulle likt å se det bildet av Kylie Jenner uredigert, eller hva? 

Vi ser jo bildene stjernene legger ut fra fester, privatfly og fashion week, og det er jo så glamorøst? Men det hele er en fasade. De legger ut det folk vil se, for når vi ser bildene av deres glamorøse liv, og tenker på hvor fantastisk liv de må ha, da glemmer vi vårt eget i et lite sekund. Det hadde jo ikke vært så spennende å bare se bilder av at de sitter og ser på TV? Men har dere tenkt over at de egentlig bare er vanlige mennesker, med litt (mye) mer penger og følgere? De har garantert dager der de er misfornøyd med utseendet, dager der alt går galt, og dager hvor de har hjemlengsel. Men det viser de ikke. Det er en fasade for å prøve å skape en illusjon av det perfekte liv. 

Processed with VSCO with b1 preset

Blogging er ganske likt. Jeg vil gjerne holde det positivt her, og selv om det kommer noen seriøse innlegg i blant, blir jo det mest overfladiske innlegg ellers. For det hadde jo ikke vært spennende hvis jeg, hver gang det skjedde, skulle skrive om dagene jeg føler meg dritt, og gangene jeg ikke orker å lage middag og drar på McDonald's istedenfor, eller når jeg blir frustrert på kjæresten fordi jeg har PMS og begynner å gråte av ingenting. 

Det burde være barneskolepensum. For sannheten er jo at brukerne av sosiale medier blir yngre og yngre, og utviklingen er skremmende. 10-åringer sitter i barneselskap med hodene ned i telefonene sine. Hvilken kunnskap har de om at det de ser på Instagram ikke er ekte? Ingen. Selvfølgelig. De er jo bare barn! De er jo egentlig altfor unge til å holde på med sånt, men det er jo dessverre slik det har blitt. Tilgangen er større enn den noen sinne har vært, og senest i går kom jeg over bloggen til en 10 år gammel jente som skrev veldig detaljert om livet sitt, om at hun måtte flytte og at hun hatet moren sin over alt i verden fordi hun måtte flytte. 

Denne utviklingen er jo helt krise, og det må gjøres noe med det. Jeg merker at presset starter tidligere og tidligere, og jeg skal iallefall passe på lillesøsteren min på snart seks år, hun begynner jo snart på skolen. Og det er ikke mange årene etter man har begynt på skolen at det starter. 

DERFOR SLUTTET JEG Å BLOGGE

  • 23.02.2017 kl. 20:27

Jeg opprettet denne bloggen på en juli-dag i 2009. Det var vel andre eller tredje bloggen jeg laget, og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle gå skikkelig inn for det. Ser jeg tilbake på det nå så var jo det ikke grei blogging før ett par år senere kanskje. Men jeg blogget. Masse. Det ble en stor del av livet mitt, og mens vennene mine opprettet blogger for så å slette de igjen opptil flere ganger, sto min. Jeg fortsatte. Bloggen har vært med meg gjennom så mye av livet mitt, gjennom store forandringer, fra starten av tenåra. Bloggen har vært med på konfirmasjonen min, slutten av ungdomsskolen, starten av videregående, min første jobb, tøffe perioder, min andre jobb, russetid, slutten av videregående, og flytting til New York, blant annet. 



Jeg var så forberedt og motivert på at bloggen min skulle nå nye høyder da jeg flyttet til New York. Jeg kom til å ha masse bloggmateriale, fra en av verdens kuleste byer! Og så kom jeg dit, og jeg blogga jo mye første tiden. Det skjedde så mye, det var så mye nytt, så mye å utforske. Tilbakemeldingene var jo at folk elsket å lese om hva jeg holdt på med der borte, og at det var så spennende. Etter hvert fadet det ut med bloggen, jeg var opptatt med skole og andre ting, og fant ikke alltid tid til å blogge. New York ble på mange punkter ganske normalt for meg, så jeg tenkte ikke over å ta så mange bilder. Da ble det vanskeligere å blogge også når jeg først skulle gjøre det. 



Spesielt det første halvåret av 2015 var det veldig lite blogging, og lite motivasjon. Jeg ble mer og mer vant til å ikke blogge. Og så flytta jeg hjem. Jeg fikk vel på en måte kultursjokk. På den måten at jeg ikke ante hva i alle dager jeg kunne blogge om når jeg hadde flytta fra New York til lille, kjedelige Ålesund. Det ble bare helt feil. Motivasjonen var borte, og da var det ikke noe poeng lenger. Så startet jeg som butikksjef i 100% stilling (og vel så det), og da gikk det hvertfall ikke. Jeg hadde verken motivasjon eller overskudd til noe blogging. Da var det slutt. 



Jeg er SÅ glad nå for at jeg har startet å blogge igjen. Det var viktig for meg at hvis jeg skulle begynne på igjen skulle det gjøres skikkelig, og det føler jeg at det er nå. Jeg stortrives med å blogge, og sånn det ser ut nå kan jeg ikke se for meg å slutte med det første. 


♦ Hvis du blogger - hvor lenge har du holdt på?

HVORFOR JEG IKKE DRIKKER ALKOHOL LENGER

  • 18.02.2017 kl. 17:58

Det er jo lørdag, en dag der mange tar på seg finstasen (eller ikke, helt greit med casual også), og i den anledning tenkte jeg å skrive litt om mitt forhold til alkohol. Jeg har jo vært myndig i snart fire år nå (føles ut som en evighet!), og når jeg tenker tilbake på det året jeg fylte 18, så husker jeg mange artige historier. Vi var jo ute nesten hver helg, og hadde det så gøy både på byen og på hjemmefester. Nå er jo ting litt annerledes, og både jeg og flere av vennene mine har liksom ikke det samme behovet lenger for å dra ut så ofte. Jeg har til og med kommet til det punktet der jeg har bestemt meg for å ikke drikke alkohol lenger. 



De siste to årene føler jeg kroppen min har reagert på alkohol på en helt annen måte enn den gjorde før. For det første syns jeg ikke det smaker noe særlig godt lenger, med unntak av noen få drinker kanskje, og for det andre så blir jeg fort dårlig. Jeg syns rett og slett det ikke er verdt det, å bli dårlig og kaste bort hele dagen etterpå på å ligge sliten og dårlig i senga. Jeg blir også litt stressa med tanken på at man skal komme seg hjem fra byen osv, så da liker jeg bedre å kjøre. I tillegg har jeg en god vennegjeng som jeg har det utrolig gøy med, alkohol eller ikke. Så bare fordi jeg ikke drikker betyr jo ikke det at jeg ikke er med på ting, jeg er med på vors, for vennene mine drikker, og av og til blir jeg med på byen også. Jeg skal jo ikke måtte gå glipp av noe fordi jeg ikke drikker alkohol. Og jeg har det kjempegøy edru også, av den enkle grunn at vi er en gjeng med gode venner, og det har så mye å si!


Om jeg en gang kommer til å begynne å drikke mer alkohol igjen, det vet jeg ikke, men om jeg vil gjøre det så syns jeg det er greit også. Jeg er bare ikke der nå. Går lett for mocktails istedenfor cocktails jeg da, hehe. 


♦ Til dere som er myndige, hvordan er deres forhold til alkohol?

Å GÅ UT AV KOMFORTSONEN

  • 13.02.2017 kl. 19:35

Har du noen gang tenkt over hvor ofte du går ut av komfortsonen? Er du en av de som har lett for å gjøre det, eller er du en av de som kan grue deg i lang tid og tenke mye på det på forhånd? Jeg har vel blitt en liten blanding tror jeg. Her om dagen tenkte jeg over hvor sinnsykt mye jeg har gått ut av komfortsonen min de siste årene. Da jeg flyttet til New York, da jeg jobbet på Fashion Week, da jeg takket ja til å bli butikksjef, og listen fortsetter. For å være helt ærlig tror jeg nesten ikke det gikk én dag som butikksjef der jeg ikke gjorde noe utenfor komfortsonen min. Selvom det var ubehagelig, vokste jeg jo utrolig mye på grunn av det. Spesielt det siste året har det vært enda mer ukomfortabelt å gå utenfor komfortsonen, men jeg har gjort det uansett, selv om jeg har følt meg kvalm og ukomfortabel. Det kan jo ha litt med stresset jeg har hatt over meg også. 



Poenget mitt er egentlig at det er så sinnsykt viktig å gjøre det, selvom det er ukomfortabelt. For de aller fleste gangene jeg har gått ut av komfortsonen min har det ført til noe bra. Oppnåelse. Og det er så viktig, uansett hvor ekkelt det er, å prøve. Se hva det fører til. For hva er vel livet uten å gå utenfor komfortsonen? Jeg skal gjøre det så mye dette året her også, men det skal være mest for min egen del. Jeg vil vokse enda mer, jeg vil oppleve. Det er jo nå jeg har sjansen, så hvorfor ikke? 


Så dere, lov meg at dere skal gjøre det samme? Gå mer ut av komfortsonen enn du har gjort, se hvor det tar deg. Ikke tenk så mye, bare gjør det. 

HELDIGE MEG

  • 06.02.2017 kl. 17:18

♥ Heldige meg som bor i verdens beste land

♥ Heldige meg som har tak over hodet og mat på bordet

♥ Heldige meg som er omringet av familie som kun vil det beste for meg

♥ Heldige meg som har jobb og kan tjene egne penger

♥ Heldige meg som har egen bil

♥ Heldige meg som har så mange gode venner



♥ Heldige meg som har en så fin kjæreste, med en så fin familie

♥ Heldige meg som kan studere hva jeg vil

♥ Heldige meg som har sparekonto og BSU-konto til å sette inn penger på

♥ Heldige meg som har flinke Sara som stiller opp som bloggfotograf når som helst

♥ Heldige meg som har muligheten til å reise og oppleve

♥ Heldige meg som bor i et fritt land og kan blogge




Takknemlighet er så viktig - vær glad for det du har ♥


- Nevn to ting dere er takknemlig for?
 

DE DUMME TENÅRA

  • 02.02.2017 kl. 21:44

Her om dagen kom jeg over et innlegg jeg skrev på bloggen for noen år siden, som gjorde meg litt trist... I det første avsnittet stod dette:

" Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre altfor mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg... egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut."

Jeg kjente da jeg leste dette innlegget forleden, fem år senere, at det tok meg rett tilbake. Jeg husker akkurat hvordan jeg hadde det da, og i åra før. Dere vet, de dumme tenåra. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg var som person, både på ungdomsskolen og deler av videregående. Jeg var så usikker på meg selv, og visste ikke helt hvem jeg var. Og det er jo sånn det er i den alderen, det er helt normalt. Selvtilliten er gjerne ikke på topp, du har venner og uvenner (én person kan være begge deler), foreldrene dine er teite, og sånn fortsetter det. På grunn av usikkerheten. Fordi du holder på å vokse opp, og å prøve og feile er en del av det. 



28.01.2012.


På ungdomsskolen hadde jeg perioder der jeg nesten ikke kunne vente til videregående startet, for da fikk jeg endelig slippe unna enkelte personer. Jeg var heldig som hadde mange venner i klassen min, men det var noen få personer som virkelig kunne ødelegge dagen min. Bare én person kunne ødelegge så mye, og dra meg så langt ned. Jeg har heldigvis aldri har vært noe mobbeoffer, men om det var dager jeg virkelig ikke ville på skolen? JA. Sånn tror jeg alle har hatt det. Men så er det liksom bare én ting man kan gjøre, og det er å heve hodet og komme seg gjennom det. Det er ikke lett, men når du gjør det? Det hjelper så uendelig mye. For det blir bedre, det blir SÅ mye bedre etter hvert. 


Da jeg ble ferdig med ungdomsskolen følte jeg meg fri, og jeg var så klar for en ny start på en ny skole. Jeg hadde nok fått litt mer selvtillit på denne tida, men jeg var fortsatt usikker. Ting var ikke helt OK på videregående heller, og det gikk veldig opp og ned. Som det gjør i tenåra, det er ingen måte å unngå det på. Det kom jo faktisk til et punkt der jeg var så langt nede at jeg ikke kunne skjønne hvordan ting skulle bli bedre (håper ingen misforstår meg her, jeg tenkte aldri på å ta livet mitt altså). En periode hvor jeg hadde vært naiv og dum, rett og slett. Prøve og feile. Men så fylte jeg 18, og jeg hadde kommet til et punkt der jeg skjønte at nå kunne jeg ikke holde på sånn lenger. Og fra det øyeblikket ble jeg bare sterkere og sterkere, mer og mer sikker på meg selv. Jeg flytta til New York alene som 19- åring. 



2015.

Og når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at alle de personene og hendelsene som dro meg ned, det var DET som gjorde meg sterk. Alt ledet meg til personen jeg er i dag, en sterk person med en selvtillit jeg er fornøyd med. En person som til slutt skjønte hvem man skulle omgi seg med, og hvem man ikke skulle ofre en tanke til engang. Og i det øyeblikket du får til det, da blir alt hundre ganger bedre. 


Jeg håper noen, et sted der ute, leser dette innlegget og får noe ute av det. Kanskje noen usikre ungdommer, som jeg selv en gang var, kan skjønne at ungdomsåra er ikke alt. At det er så mye mer av livet enn det. Og at det blir bedre. For det blir det virkelig. 

 

ALT SKJER FOR EN GRUNN

  • 07.11.2015 kl. 23:05

Ja... Hvor skal jeg begynne? Har jeg sluttet eller ikke sluttet? For å være helt ærlig har jeg ikke så ofte lyst å blogge lenger, men jeg klarer ikke si at jeg har sluttet. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil at bloggen skal bli en del av meg igjen. Men det er vanskelig, og jeg får det ikke til. Men jeg liker å tro at jeg plutselig en dag skal få det til igjen. Vel, grunnen til at jeg faktisk skriver i dag, er fordi jeg på Facebook fant et innlegg jeg skrev for nøyaktig to år siden, og jeg syns det ene avsnittet der var så fint. Den 7. november 2013 skrev jeg dette:


"Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn."

Jeg tror dette må være en av favorittekstene jeg har skrevet på bloggen gjennom disse seks årene. Når jeg leser det får det meg til å tenke på hvor mye sterkere det året gjorde meg, og hvor mye sterkere jeg har blitt til og med etter det. Bare det siste året har mye forandret seg og jeg har blitt sterkere. Jeg flyttet helt til New York for å studere, jeg fikk kjæreste her hjemme, jeg fikk nye venner i New York, men kom samtidig nærmere mine venner hjemme, jeg jobbet på Fashion Week, og jeg var på begynnelsen av dette året bestemt på at det var der jeg skulle være de neste tre årene. Nå har jeg flyttet hjem igjen, og blitt butikksjef på Cubus. Jeg er ikke i New York lenger, men til tross for det får jeg noe annet stort på CV'en min, som kommer godt med når jeg skal studere igjen om to år, og bygge opp karrieren min. Ting kan fort endre seg, og selvom jeg aldri hadde sett for meg for ett år siden at det var sånn livet mitt kom til å være i dag, så er jeg veldig glad for det. 


Det eneste brukbare bildet jeg klarte å få til, haha. Litt ute av gamet, ja. 

Så ja, jeg jobber 100% nå, og det er også litt derfor jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre med bloggen, ettersom det er så tidkrevende. All creds til de som får det til, for jeg er så sliten etter en dag på jobb, så hvis jeg skal starte opp igjen bloggingen må jeg virkelig gå inn for det. Og det er det jeg ikke er helt sikker på nå. Men hvem vet? I dag måtte jeg bare skrive, og da var det deilig å ha en plass å gjøre det. Selvom det er første gang på utrolig lenge.

ONE YEAR AGO

  • 07.11.2013 kl. 21:06

Det som er så greit med å ha blogget så lenge som jeg har gjort, er at jeg kan sjekke hva jeg gjorde for ett år siden, to år siden, tre år siden osv. Av og til lurer jeg på akkurat dette, og tar en titt i arkivet. Så enkelt er det. Jeg begynte å tenke på dette nettopp, og sjekket hvordan jeg blogget for ett år siden. Jeg tenker på hvor sykt mye som har forandret seg siden da. Klesstilen min, kanskje ikke såå mye, men den har forandret seg, for det antrekket nedenfor (fra slutten av november 2012), hadde jeg ikke gått med i dag. Jeg har også forandret meg som person. Det kan godt hende jeg sier dette om ett år også om hvordan jeg er nå, men for ett år siden var jeg skikkelig naiv. Når jeg nå tenker over hvordan jeg tenkte eller hva jeg gjorde, så er det akkurat det adjektivet som dukker opp i hodet mitt. Naiv.



Det er rart det der, alt som forandrer seg. På kun én måned kan veldig mye være forandret, og på ett år kan det være vanskelig å beskrive hvor mye som har forandret seg. Men det er vel bare sånn det er i tenårene, alt forandrer seg stadig. For eksempel vil jeg si at ting har forandret seg mye på litt over én måned, da jeg for alvor startet med treningen og noe som kan nærme seg et sunt kosthold. Humøret er så mye bedre, energinivået er høyere, og jeg føler meg alt i alt så mye bedre.



Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn.

- Har du forandret deg mye på ett år? Gjerne si ifra om dere liker innlegg som dette!

A LONG VACATION DIDN'T SOUND SO BAD

  • 23.10.2013 kl. 20:14


Denne mandagen varte visst litt lenger enn bare faktisk mandagen. Dette skremmer meg litt fordi det går veldig utover motivasjonen til skole. I går skulle jeg øve til naturfagsprøve, og jeg var bare helt utslitt og klarte ikke konsentrere meg om å faktisk øve. Det som skremmer meg mest av alt er å falle tilbake til vinteren ifjor. Den vinteren som viste meg en helt annen mørketid enn jeg var vant til. Dette er jo veldig personlig, men de gangene jeg har skrevet personlig har jeg merket en liten lettelse etterpå, det hjelper meg liksom litt.


Jeg vil så gjerne at dette skal være en positiv blogg, fordi jeg liker å skrive glade ting, og dele bilder med dere, for dere har alltid så mye positivt å si. Av og til er det bare vanskelig å skulle få frem noe positivt når jeg ikke føler meg sånn. Jeg klarer ikke fremstille meg som lykkelig når jeg ikke er det. Jeg håper at etter jeg har skrevet dette at jeg klarer å gjøre meg litt positiv igjen, at jeg klarer å komme meg gjennom skoledagene uten å med en gang tenke at jeg vil hjem. For hvordan skal jeg komme meg gjennom dette skoleåret om jeg kun tenker sånn? Det går ikke. Jeg må bare prøve. Jeg må prøve å tenke positivt, jeg må prøve å holde motivasjonen oppe. Dette er mitt siste skoleår, jeg må bare. Jeg skal klare det.


Kjære vinter, du skal ikke knekke meg.

PUNKTUM

  • 24.05.2013 kl. 19:26

På tide med et aldri så lite "få-ut-all-aggresjon"-innlegg! Denne gangen litt om dobbelmoral og hvor lett noen folk har for å droppe vennene med én gang en kjæreste eller noe sånt kommer inn i bildet. Om noen er litt i stuss på hva jeg mener med dobbelmoral, så er det i denne sammenhengen når noen sier noe de er imot, for så å gjøre akkurat det samme selv. Det er sånn jeg og vennene mine bruker begrepet.

Sånne ting er nok dessverre noe man kommer til å oppleve en del av i løpet av ungdomsårene, og sikkert litt videre i livet også. For meg er det ganske naturlig å bry meg om de som står meg nær og hvis jeg av en eller annen grunn må "droppe" vennene mine en kveld, får jeg utrolig dårlig samvittighet. Det jeg har opplevd i løpet av det siste året er folk som rett og slett ikke bryr seg om å droppe vennene sine og lett gjør det om og om igjen. Og jeg er så sinnsykt lei av å bruke energi på de som ikke gir noe tilbake. Men likevel er det så lett å fortsette å bruke energi på de fordi jeg vil jo ikke synke på deres nivå?

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når jeg ser folk som får seg kjæreste og med en gang ikke gidder å bry seg om vennene lenger eller ta hensyn til andre, spesielt når det er noen som hele tiden tidligere har snakket om hvor irriterende det er når andre folk er sånn. Jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan man ikke klarer å se det heller, greit nok at kjærlighet gjør deg blind, men man skal ikke bli så blind at man ikke lenger ser de vennene som har vært der for deg tidligere.

Bildene er funnet på Weheartit.

Jeg er rett og slett lei. Lei av å prøve, av å prøve å være venner med noen som tydelig ikke er interessert i å ha den minste kontakt. Og spesielt etter de siste månedene har jeg kommet til et punkt der jeg rett og slett bare må gi faen (beklager språket). Jeg har innsett at det er ikke vits. Jeg fortjener bedre enn folk som bare oppfører seg drittsekk og tydeligvis ikke eier mye respekt for andre og som ikke tenker på annet enn hva som gjør seg selv lykkelig. For sånn fungerer det faktisk ikke. Ja, man må tenke på seg selv også, men likevel går det an å tenke litt på hvordan man oppfører seg mot andre også. Det er viktigere enn du tror.

Men vet du hva? Nå er jeg ferdig. Ferdig med å bruke energi på folk som ikke fortjener det. For de vennene jeg har som faktisk er ekte, de er så mye mer verdt det.

For de som eventuelt misforstår dette innlegget: Jeg sier ikke at det er noe galt i å ha kjæreste, for det er mange som faktisk klarer å balansere venner og kjæreste og skjønner hvordan man må prioritere venner også. Jeg sier bare at det er galt å droppe vennene for det, for det er faktisk vennene som mest sannsynlig blir der lengst. Ha det i bakhodet.

Og så et lite tips til dere som opplever det samme: Én sjanse er greit å gi, men etter ti sjanser er det kanskje på tide å se tegningen. Sett pris på de du har som faktisk bryr seg og ikke glem å si det til dem også. Ikke bry deg om de som skuffer igjen og igjen og bare bringer frem dårlige ting fordi de kun bryr seg om seg selv. Det er ikke verdt det å prøve å forandre dem, det er det bare å skjønne etter å ha gitt dem gjentatte sjanser.

HEI.

  • 16.02.2013 kl. 13:48


På tide å få ut noen tanker igjen tror jeg. Vil selvfølgelig ikke dele alt her, det blir altfor personlig, men noen ganger hjelper det å bare skrive, så jeg prøver på det nå.

Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Etter denne vinteren kan jeg helt ærlig si at jeg faktisk ikke kjenner igjen meg selv. Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor har jeg blitt så sårbar, hvorfor må jeg ta til meg hver minste lille ting? Jeg føler meg rett og slett ødelagt etter de siste månedene, og nå er jeg på det punktet der jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg føler bare jeg sprer negativ stemning hos folk, jeg føler meg så liten, som om jeg ikke betyr noe. Føler alle er så mye bedre enn meg. Og jeg har prøvd å tenke positivt, det har jeg virkelig. Det hjalp en liten stund, men så gikk det tilbake til det gamle igjen. Jeg føler meg påtrengende og klengete, på alle. Jeg hater at det har blitt sånn. Jeg vil også ha det gøy uten å henge meg opp i småting som sikkert egentlig ikke betyr noe. Jeg tenker så mye, sikkert altfor mye. Analyserer alt og tenker det verste. Jeg er så redd for å miste de jeg har. Spesielt nå, når jeg føler jeg ikke gjør annet enn å klage. Jeg kan ikke skjønne hvorfor de orker meg.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, tror ikke jeg burde si noe mer uansett. Men det er godt å skrive, det er det virkelig.

YOU CAN DO THIS

  • 31.01.2013 kl. 15:22


Og så har det gått to uker siden jeg trykket på innlegg-knappen her. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette her egentlig, eller hva jeg skal si. Jeg elsker å blogge, jeg vil være flink til å blogge, jeg har blogglyst, jeg har ting å blogge om, men energien er ikke der. De siste ukene har jeg hatt så lite energi til å gjøre ting, jeg blir så utslitt av skolen. Det er ikke sånn at vi har mye å gjøre der eller noe, jeg blir bare utslitt av å være der. Og dette går veldig mye utover humøret mitt også, og det irriterer meg veldig, for jeg har det egentlig veldig bra, jeg har jo verdens herligste personer rundt meg. Men ja, da vet dere det, vil ikke skrive noe mer om det egentlig.

Jeg tenkte at i dag måtte jeg bare få meg selv til å skrive et innlegg her, prøve å få meg tilbake på gamle spor igjen med bloggingen. Så nå har jeg satt kameraet mitt på lading også, det har vært utladet i to uker nå. Og så skal jeg gjøre klart et innlegg jeg kan poste senere, og imorgen. Har litt å fortelle dere også, men det får bli i neste innlegg, for dette innlegget er langt nok nå!

- Er det flere som er slitne for tiden? Eller har dere det helt fint? Håper for all del de fleste svarer det sistnevnte!

THE DECISION

  • 28.10.2012 kl. 19:37

Jeg har tenkt mye de siste dagene på hva jeg skal gjøre. Det er 11 dager siden jeg sist skrev et innlegg. Jeg har blogget i over tre år nå, og da kan man fort bli lei. I dag tenkte jeg at jeg måtte iallefall skrive et innlegg til dere, enten det var positivt eller negativt. For ja, tanken om å slutte å blogge har vært der i noen dager nå... Og jeg har nå kommet frem til at jeg ikke kan slutte. Etter tre år med blogging har det blitt en stor del av meg, og jeg er virkelig ikke klar til å legge det fra meg helt ennå. Jeg liker det SÅ godt, det er bare at avogtil er ikke motivasjonen der, og sånn har det vært ofte de siste månedene. Men som sagt, jeg klarer ikke å slutte. På en dårlig dag kan kommentarene deres være til stor hjelp, dere får meg alltid til å smile, og jeg har lært så mye disse årene med blogging. Jeg kan ikke legge det fra meg.


Jeg kan ikke love innlegg hver dag, men det skal iallefall bli bedre fremover. Jeg skal skrive mer om hva jeg gjør om dagene, og jeg skal bli flinkere til å bruke kameraet mitt igjen, for det begynner å bli litt nedstøvet og det er ikke bra. Ikke minst må jeg få til flere antrekksbilder. Høres det bra ut?

DON'T LET ME GO

  • 15.09.2012 kl. 18:06

Hadde jeg sagt at jeg har det bra, hadde jeg løyet. Dette blir kanskje det mest personlige innlegget jeg noen gang har skrevet her, og det er ikke for å få medlidenhet eller noe sånt, men fordi jeg trenger å få det ut. Jeg trenger å skrive det ned. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å publisere innlegget, kanskje det bare kommer til å ligge som et utkast. 

Jeg har vært så lykkelig de siste ukene. Når jeg tenker over det så kan jeg faktisk ikke huske sist jeg var så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Det å sovne med et smil om munnen hver kveld er virkelig en fantastisk følelse, som jeg unner alle. Når du minst venter det, sies det. Og ja, det var da jeg minst ventet det. 


Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg bare skriver. Jeg har fantastiske venner som er der for meg, men at the end of the day:

Jeg savner deg.

KONY 2012

  • 08.03.2012 kl. 16:30

Vi så denne i engelsken i dag, og jeg hadde jo tenkt å se den uansett siden så mange hadde delt den på Facebook og på bloggene sine osv, og dere, hvis dere ikke har sett den enda, se den! Se den og del den videre, dette er jo forferdelig. 

- Har dere sett den?

THOUGHTS AND CONFESSIONS

  • 28.01.2012 kl. 23:08

Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre alt for mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg... egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut. 


Men når sant skal sies, så er kommentarene deres på en dårlig dag, noe av det beste som finnes. Dere kommer alltid med drøssevis av søte kommentarer uansett hvor dårlig jeg er til å blogge, noe jeg har vært sånn ca. hele vinteren. Jeg har virkelig merket denne vinteren at årstiden har mye å si på motivasjonen, for den har vært langt nede denne vinteren. Heldigvis begynner det å bli lysere ute, og jeg merker at motivasjonen sakte, men sikkert, kommer tilbake. 

Jeg har nå brukt nesten to timer på dette innlegget. Det skulle egentlig være et innlegg om at jeg vil tilbake til London, men så endte det opp med dette, av en eller annen grunn. Nå håper jeg bare ikke at jeg ser på dette i morgen og angrer på at jeg la det ut. 

Har egentlig ingen spørsmål til dere som handler om dette innlegget, men fyr gjerne løs med tanker/innrømmelser dere har. 

THE BEST ACCESSORY A GIRL CAN WEAR IS CONFIDENCE

  • 28.11.2011 kl. 20:35

Dette innlegget skrev jeg i april i år, og siden jeg har fått en del nye lesere siden da, velger jeg å reposte det, med tanke på at jeg ikke legger ut alvorlige innlegg så ofte.


Som tenåring går selvtilliten som regel veldig opp og ned. Når vi ser modeller, skuespillere, sangere osv., er det veldig lett å tenke at den personen er så mye penere og tynnere, og dette hjelper hvertfall ikke på selvtilliten. Vi har vel alle også sett noen på gata som er "såå mye penere". Men vet du hva? Selv om det kan være vanskelig, ikke tenk noe på det, hev deg over det og tenk "Jeg er unik og jeg er pen". Selv om det kan virke som om det ikke hjelper, så gjør det faktisk det. Og om du plutselig finner deg selv foran speilet der du peker ut det negative med deg selv, SLUTT med det! Fokuser på det du liker med deg selv, det er såå mye bedre og det hjelper veldig.


I århundret vi er i nå er det veldig lett for folk å sitte bak en skjerm og være anonym og slenge masse dritt til noen andre. Spesielt som blogger oppstår anonyme drittkommentarer hele tiden. Dere ser jo hvordan det gikk med Voe, hun ble til slutt redd for å poste innlegg pga. alle drittkommentarene hun fikk. Det skal jo ikke være sånn? Tenk dere det da, man blogger fordi man synes det er gøy, og så må man til slutt slutte pga. drittkommentarer. Selv om det ikke alltid er så lett, så må man bare prøve å heve seg over det og ikke la haterne vinne. Men jeg skjønner godt at det var vanskelig for Voe å heve seg over det, når hun fikk så mange drittkommentarer.


Fuck the haters, sier jeg bare.

IT'S NOT ALWAYS EASY

  • 22.10.2011 kl. 21:23



 Sliter veldig med inspirasjonen for tiden, som blogger er det ikke lett å ha noe å blogge om hele tiden. Hvertfall ikke når man har blogget i over to år. Men de fleste kjenner seg nok igjen i at man har perioder der man har mye inspirasjon og perioder der man har lite inspirasjon. Håper hvertfall at det blir bedre neste uke. Denne helgen jobber jeg jo, så jeg har ikke mye tid til å fange opp litt inspirasjon da.

- Har du noen tips til inspirerende blogger/nettsider?

..........

  • 26.09.2011 kl. 14:57

Skulle egentlig ta outfitbilder i dag, men så kom jeg hjem og så ut som en våt katt. Så da ble det uaktuelt. Kjenner at humøret ikke er helt på topp i dag, så nå ligger jeg under dynen og her skal jeg være resten av dagen. Kanskje spille litt Sims 3. Se litt på tv. Og så kommer Silje også senere. Godt å ha noen å snakke med når man ikke er helt på topp.


Jeg vil bort. Til en solfylt plass der det sjeldent regner. En plass der det ikke blåser så mye at det er umulig å bruke paraply og å ha noen som helst form for frisyre.

Regnet er bare deprimerende.

 

22. JULI 2011

  • 29.07.2011 kl. 22:28

For én uke siden skjedde det en stor tragedie i Oslo og på Utøya som har forandret oss alle. På den tiden var jeg i Tyrkia, og i dette innlegget får dere mine tanker rundt dette.

Den 22. juli 2011 klokken 17:27 (18:27 tyrkisk tid) tikket det inn en melding på mobilen min fra Johan Thomas der det sto blant annet: "ville bare informere om at de har vært terrorangrep i Oslo, sjekk vg! sykesteee!!" Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller hva jeg skulle gjøre. Jeg sa ifra til pappa og Lillian, før jeg så sendte melding tilbake til Johan Thomas og til mamma der jeg spurte hva som hadde skjedd. Jeg følte meg skikkelig hjelpesløs. Vi hadde ankommet Tyrkia den dagen og hadde ikke fått koblet oss på internett, så vi hadde ingen måte å sjekke nyhetene på. Hotellet visste nok ikke tragedien ennå heller. Jeg fikk så vite om at det var en bombeeksplosjon i regjeringskvartalet. Vi var helt i sjokk alle sammen.

1-2 timer senere var vi kommet på hotellet til Marte og Kristian og de hadde heldigvis både internett og tv2 på hotellrommet sitt. Da fikk vi vite om skytedramaet på Utøya også. Dette var uvirkelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hva jeg skulle tenke engang. Hva har skjedd?! Jeg skal innrømme at jeg tenkte en liten tanke om at Al-Qaida var innblandet, men jeg ville ikke trekke forhastede slutninger heller. Vi fikk vite at rundt 10-20 var omkommet. Når vi kom tilbake på hotellet den kvelden fikk vi sett på TV2 nyhetene i resepsjonen. Nå fikk vi heldigvis oppdatert oss enda mer.


Første jeg fikk høre nesten morgen var at rundt 80 var omkommet. Shit! Dette var helt uvirkelig. At noe så grusomt kunne skje med lille Norge. Og ikke minst at et menneske kunne gjøre dette mot så mange, helt uskyldige folk, som bare ville hjelpe landet sitt. Barn og tenåringer som hadde det gøy på sommerleir og gjorde det de var interessert i. Så kom den mannen på øya iført en falsk politiuniform, som sa at han hadde informasjon om bombingen i Oslo, ba dem komme nærmere og så skjøt dem. Mange så vennene deres bli skutt rett foran øynene på dem.

Alle mine varmeste tanker går til alle ofre og pårørende av denne fæle tragedien. Hvil i fred, alle omkomne.

Og når det gjelder bloggingen min så kommer den nok til å forbli vanlig, selv om jeg er veldig påvirket av denne tragedien. Bloggene kan være en fin måte å få tankene bort fra tragedien en liten stund og lese noe positivt for en liten stund. Og som Cathrine skrev: if I can use this as an arena to spread some positivity, I damn well will.

- Hvordan opplevde du 22.juli? Fortell gjerne om dine tanker rundt denne tragedien i kommentarfeltet ♥

TICK TOCK

  • 12.07.2011 kl. 22:01


Vi er snart én måned inne i sommerferien, og vi har snart én måned igjen. Hvor mye har jeg fått ut av sommerferien hittil? Null. Niks. Nada. Ok, vi har jo egentlig fått gjort veldig mye når det gjelder flyttingen osv. Men ellers: Null. Niks. Nada. Jeg kan telle på én hånd hvor mange sommerdager vi har hatt i Ålesund siden ferien begynte. Sånn skal det ikke være. Jeg så for meg sol, varme, grilling, bading, brunfarge, masse fotografering. Istedenfor har jo det nesten bare vært sånn:



Sånn skal det ikke være. Inspirasjonen min er nemlig veldig.... vet ikke helt hva jeg skal si... avhengig av været? Det er bare mye lettere å være i godt humør når været er bra, og når jeg er i godt humør er det inspirasjonen automatisk mye bedre også. Nå er det hvertfall meldt fint til i morgen, så da må jeg utnytte det. Ellers skal vi jo til Tyrkia neste uke. Tikk takk.


- Har du fått mye ut av ferien hittil?

I DON'T LIKE DAYS LIKE THESE

  • 16.05.2011 kl. 17:49


I dag er en av de dagene der jeg bare vil ligge i sengen hele dagen. Vi har alle de dårlige dagene der man ikke vil stå opp og det er vanskelig å tenke positivt. For selv om det hjelper å tenke positivt, så er det ikke alltid like lett å gjøre det på en dårlig dag. Jeg vet jeg er veldig heldig som har et sted å bo og får bli mett hver dag, og det er jeg veldig takknemlig for. Men har man en dårlig dag, så har man en dårlig dag.

Jeg kan trøste meg med at det ikke er så veldig ofte at jeg har dårlige dager, men når jeg har det, så er det godt å få skrive litt om det her. Det hjelper alltid.


Litt av grunnen kan jo også være at vi har hatt utrolig mye å gjøre på skolen i det siste og jeg har blitt veldig sliten. Så nå er det godt å ikke ha noe å gjøre idag. Jeg skal bare slappe av.

I morgen blir en bra dag :-)

THE BEST ACCESSORY A GIRL CAN WEAR IS CONFIDENCE

  • 21.04.2011 kl. 18:22

Som tenåring går selvtilliten som regel veldig opp og ned. Når vi ser modeller, skuespillere, sangere osv., er det veldig lett å tenke at den personen er så mye penere og tynnere, og dette hjelper hvertfall ikke på selvtilliten. Vi har vel alle også sett noen på gata som er "såå mye penere". Men vet du hva? Selv om det kan være vanskelig, ikke tenk noe på det, hev deg over det og tenk "Jeg er unik og jeg er pen". Selv om det kan virke som om det ikke hjelper, så gjør det faktisk det. Og om du plutselig finner deg selv foran speilet der du peker ut det negative med deg selv, SLUTT med det! Fokuser på det du liker med deg selv, det er såå mye bedre og det hjelper veldig.


I århundret vi er i nå er det veldig lett for folk å sitte bak en skjerm og være anonym og slenge masse dritt til noen andre. Spesielt som blogger oppstår anonyme drittkommentarer hele tiden. Dere ser jo hvordan det gikk med Voe, hun ble til slutt redd for å poste innlegg pga. alle drittkommentarene hun fikk. Det skal jo ikke være sånn? Tenk dere det da, man blogger fordi man synes det er gøy, og så må man til slutt slutte pga. drittkommentarer. Selv om det ikke alltid er så lett, så må man bare prøve å heve seg over det og ikke la haterne vinne. Men jeg skjønner godt at det var vanskelig for Voe å heve seg over det, når hun fikk så mange drittkommentarer.


Fuck the haters, sier jeg bare.


DREAMS ARE WONDERFUL...

  • 05.04.2011 kl. 20:41


Drømmer påvirker meg helt fullstendig. Enkelte drømmer jeg har kan jeg gå rundt å tenke på i dager, uker, ja, til og med måneder. Og det irriterer meg litt, for å være helt ærlig. Etter jeg har hatt en sånn drøm som påvirker meg, klarer jeg nesten ikke tenke på annet. Uansett hvor jeg er og hva jeg gjør dukker den drømmen opp i hodet. Nå er det altså ikke mareritt jeg tenker på her (selv om jeg blir påvirket av de og), men vidunderlige drømmer. Altså, jeg husker fortsatt til punkt og prikke en drøm jeg hadde for 6-7 år siden, haha.

I natt hadde jeg en sånn drøm igjen. Drømmen har tatt over hjernen min i hele dag (det gikk heldigvis ikke utover tentamenen da), og det er ikke bare fordi verdens herligste gutt var med i den (guess who, heheh). Den var bare så inni granskauen ekte når jeg drømte den, og så våknet jeg - av alarmen, vel og merke - og det ødela hele greia. Så nå er jeg skikkelig påvirket, igjen.

Dette ble kanskje et litt teit innlegg, men jeg måtte bare få det ut. Det er jo tross alt en av grunnene til at jeg blogger, sånn at jeg kan få ut det jeg har på hjertet.

- Blir du lett påvirket av drømmer?

HVA SKJER MED BLOGGVERDENEN?

  • 22.03.2011 kl. 21:00

De siste månedene har det vært altfor mye fokus på topplister i bloggverdenen. Tror ikke jeg er den eneste som synes det? Hva skjedde med å ha blogging som en hobby og ikke for å komme på topplisten for å få sponset masse ting og tjene penger? Blogging skal være gøy, man skal gjøre det fordi man selv liker det, ikke for å konkurrere med andre og for å sponset alt mulig av forskjellige ting og tang. Og som om det ikke var nok fokus på topplisten, nå skal blogg.no i tillegg begynne å betale de på topp 20 lista? Nei, vet du hva.. Det blir bare for dumt.


LENGE LEVE BLOGGING FOR MOROSKYLD!

- Hva mener du om dette?

TYVERI

  • 12.12.2010 kl. 21:04

"blogg.no leverer teknologien bak ♥ Malin - foto. Bloggen skrives av © ♥ VANILLA og er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no."

Dette står på bunnen av bloggen min, og er kanskje ikke så lett å se når man kommer inn på bloggen min, men folk burde virkelig vite bedre enn å stjele bilder. Dette er ulovlig, dette er tyveri. Det er ikke noe gøy når folk stjeler bildene dine, uansett hvilken sammenheng det er. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg får høre om andre som f.eks har opprettet en blogg og bruker andre sine bilder og tekster og påstår at det er deres.

Er det kanskje lettere å stjele bilder osv. fra nettet enn det er å gå inn i en butikk å stjele noe derfra? Det er like galt begge deler.

Jeg har selv fått oppleve at noen har stjelt mine bilder, brukt de, og sagt at det er deres, og jeg syns det er skikkelig dårlig gjort. Jeg er sint, og veldig, veldig skuffet.

MITT bilde. Get it? Vet du ikke hva Copyright betyr, GOOGLE IT!

Beklager, men jeg måtte virkelig få ut denne frustrasjonen.

- Hva synes dere om sånt?
 

HVA SYNS DERE OM DE NYE TOPPLISTENE?

  • 25.02.2010 kl. 19:22

De fleste av dere har sikkert merket at blogg.no har endret på hvordan topplistene er når det gjelder navn. Nå står bloggnavnet der istedenfor kallenavnet man selv har valgt pluss at på Mest lest - topplisten, står det hvor mange lesere bloggene har. Dette syns jeg egentlig er ganske unødvendig siden det ikke er sikkert at alle vil vise hvor mange lesere de har. Og det kan jo også være nedverdigende for andre.


Den ser jo veldig kjedelig ut iforhold til sånn den var før, men det var sikkert visse grunner til at de gjorde det sånn.

Hva syns dere om det nye "designet" på topplistene? Likte du best det nye eller det gamle?

HVA ER POENGET MED Å RAKKE NED PÅ NORSKE BLOGGERE?

  • 09.10.2009 kl. 17:11

Leste et innlegg  Lorraine sin blogg der hun skrev at den svenske toppbloggeren Kissie har rakket ned på Ida Wulff og oss andre norske bloggere. Jeg mener, hva er poenget med dette da? Hva er poenget med å si at vi har hermet etter dem med designet og er skikkelige kopier av dem? Prøver hun å føle seg bedre ved å rakke ned på oss? Det er ikke vi som gjør alt for å få oppmerksomhet og dummer oss totalt ut foran kamera. Og hvordan har vi egentlig hermet etter deres design? Vi bygger vårt design etter hvordan vi vil ha det, og sånn det passer oss. I tillegg har Kissie lagt ut bilder av Ida Wulff som faktisk er ulovlig uten tillatelse, og det kan hun få straff for. Tror hun at bare fordi hun har flere titusener av lesere hver dag, så kan hun skrive sånt og rakke ned på andre?
img2355
Tro om igjen.

Hva syns du om dette?

Treigt?

  • 10.08.2009 kl. 13:18

Er jeg den eneste som synes bloglovin er treigt? Jeg logger inn og så er det ingen nye oppdateringer, og hvis jeg kommer innpå en halv time etterpå kommer det innlegg som ble skrevet for 3-4 timer siden ?! Jeg syns det burde komme med en gang de har postet innlegget! Eller ihvertfall noen minutter senere.. Men ikke timer! Er det bare jeg som synes det? Ellers syns jeg at bloglovin er veldig bra, for da kan man holde styr på alle bloggene man leser sånn at man slipper å 'huske' alle bloggene man leser. Hver gang jeg ser en ny blogg jeg synes er interessant og jeg vil følge, går jeg bare inn på bloglovin og finner bloggen der, så er problemet løst!

Det var dagens mening.

I dag begynner fotballtrening på igjen, og som jeg gleder meg! Og i morgen kommer søskenbarnet mitt, Nathalie. Hun skal være her noen dager og det syns jeg er koselig. Og ikke for å minne deg på det eller noe sånt, men neste uke begynner skolen på igjen. Hater å tenke på det! Vi begynner onsdag den 19.
Når begynner du på skolen igjen?


snapshot16
Malin tenker: *Skole om 10 dager, "jippi!"*

Snakkes!
Malin H

Hei! Navnet mitt er Malin Hatlestad og jeg er en 22 år gammel jente fra Ålesund. På bloggen min får dere lese om mitt liv som handler mye om mote og trening, og ellers hva jeg har på hjertet.

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no