WHAT IS LIFE WITHOUT TAKING CHANCES

For ganske nøyaktig to år siden (i går var det to år siden) vendte jeg snuten hjem fra New York, og skrev innlegget om at jeg hadde tatt det vanskelige valget om å avslutte skolegangen der, og flytte tilbake til Norge. I år har jeg også tatt et valg som på en måte var litt vanskelig. Jeg har i over ett år gledet meg til å gå tilbake til studiene, og etter jeg var ferdig i min stilling som butikksjef var jeg kjempegira på å starte studentlivet til høsten. Jeg ville helst bare starte med en gang, og jeg gikk og talte ned dagene til jeg endelig kunne søke på studier. Så gira var jeg faktisk. Økonomi og Administrasjon sto på førstevalg og det skulle jeg gå fordi jeg ville jobbe med innkjøp senere. Så jeg har hatt en plan klar ganske lenge nå. 

Men ting forandrer seg, og det kan forandre seg på ganske kort tid. Jeg starta endelig opp med blogginga igjen, og det er virkelig noe jeg har følt har mangla fra livet mitt det 1,5 året jeg hadde pause fordi jeg var i full jobb. Livet ble på en måte helt igjen, og jeg storkoser meg. Jeg tror endel folk har vært bekymra når jeg skulle gå fra full jobb til å plutselig ikke jobbe så mye. Men jeg fant tilbake til noe som engang betød utrolig mye for meg, og som gjør det den dag i dag også, bloggingen. Det å dele bilder, formidle, skrive om ting jeg har på hjertet, og skrive om litt mer overfladiske ting. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har vært sliten. Sliten etter det 1,5 året jeg hadde som butikksjef. Det var et enormt ansvar, og jeg hadde aldri fri. Det er kanskje to år siden sist jeg gikk skole, men jeg har ikke hatt fri. Jeg har ikke hatt friår, det kan det ikke kalles rett og slett. Og det begynte jeg å merke dette siste halvåret her, når jeg endelig fikk det lille friåret. Men jeg har også merket at det har ikke vært nok. Studier er ikke det riktige for meg nå rett og slett, jeg trenger mer tid. Tid til å finne enda litt mer tilbake til meg selv etter et år som ødela meg, og tid til å gjøre akkurat det jeg vil gjøre akkurat nå. Og akkurat nå er det bloggingen som er min lidenskap, det er det jeg vil gjøre. Jeg vil bruke dette året til å se hvor mye jeg kan få ut av denne bloggen. Det er et lite sjansespill, men hva er livet uten å ta sjanser? Og for min del ser jeg ingen poeng i å starte på studiene når det ikke er noe jeg er motivert til nå. Jeg har tenkt på det såpass lenge at jeg vet det ikke er det riktige for meg nå. 

Heldigvis har jeg støtten fra familie, kjæreste og venner også. Så heldig er jeg ♥ Nå er jeg spent på hva det neste året har i vente, og hvilke opplevelser som venter meg. Jeg har allerede opplevd veldig mye hittil i år, og jeg har mange gode minner, og nå er jeg klar for enda flere, selv om høsten ikke blir sånn som jeg originalt hadde tenkt. For det er lov å ombestemme seg, det er lov å gjøre det du føler er best for deg, og det er helt greit å ikke være ferdig med utdanningen din i starten av 20-årene. Du må gjøre det som er bra for deg, og du må jobbe hardt for å komme deg dit du vil i livet. Og hvor du vil i livet trenger du ikke nødvendigvis å vite nå, det finner du ut etter hvert. 


English translation:

I've decided not to go to school this fall, as this is not the right thing for me now. I really enjoy my life as it is now, and I want to continue working with my blog and Instagram, and see where it takes me the next year. It is two years since I studied the last time, but after that I had a full time job as a store manager that really took over my life, so I have only had a "gap year" these last six months. I feel like I need more than that, so that's why I'm not starting school yet. I have experienced so much these last few months, so now I'm excited to see what's in the store for the next months. All I know is that this is what's right for me now, and I feel really good about the decision I've made. Luckily my family, boyfriend and friends support me, I'm just that lucky ♥ And just know that there's no problem in changing your mind, and doing what you feel is best for you, and it's completely fine not finishing your education in the start of your twenties. Do what is good for you, and work hard to get where you want to be in life. And you don't have to know now where you want to be in life, you'll figure that out later. 

THIS WORLD

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Jeg er litt tom for ord i dag. Det er like fælt hver gang vi får vite om nye terrorangrep, som dessverre har vært ofte hittil i år. Men da jeg våknet i dag og fikk vite at det ble bombet på Ariana Grande konserten i Manchester i går kveld, da satt det litt ekstra. For det første fordi det kun er 13 dager siden jeg var på den konserten selv, for det andre fordi jeg er stor fan av Ariana Grande og hun har fantastiske konserter og det skulle være en like bra opplevelse for alle andre som det var for meg, og for det tredje fordi det mest sannsynlig var ufattelig mange barn på den konserten. Det var det iallefall i Oslo. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være at noen du kjenner skal på konsert, kanskje se idolet sitt, og ikke komme hjem igjen. Det gjør så vondt, og jeg klarer ikke å legge fra meg den vonde følelsen i dag. Jeg lurer på om disse angrepene noen gang skal stoppe, ingenting føles jo trygt lenger. Men vi kan liksom ikke stoppe å leve av den grunn, for det er jo det de vil. Livet må gå videre, selv om det er tungt og selv om det er skummelt. Jeg stopper dette innlegget her, og lar det være stilt her resten av dagen. Det føles liksom litt feil å skrive om noe annet akkurat i dag, men i morgen er jeg tilbake som vanlig. Ha en fin dag, og ta vare på hverandre ♥


I'm at a loss for words today. It's equally terrible every time we hear about new terror attacks, which unfortunately has been too often so far this year. But when I woke up today and heard about the bombing after the Ariana Grande concert in Manchester last night, it stuck a little bit extra. First of all because it's only 13 days since I was at the concert myself, second because I'm a big fan of Ariana Grande and she has amazing concerts and it was supposed to be just as good of an experience for others as it was for me, and thirdly because there most likely were a lot of children at that concert. At least there were in Oslo. I can't imagine what it must be like to have someone you know going to a concert, maybe seeing their idol, and not coming home again. It hurts so bad, and I just can't leave out the bad feeling today. I wonder if these attacks are ever going to stop, nothing feels safe anymore. But still we can't stop living for that reason, because that's what they want. Life must go on, even though it's hard and scary. I'll stop this post here, and it will be quiet here for the rest of the day. It just feels wrong to write about something else today, but tomorrow I'll be back as usual. Have a good day, and take care of each other ♥

IN NEED OF A NEW WEEK



Jeg ser virkelig frem til en ny uke nå, det føles liksom alltid som en ny start, og det syns jeg er så fint. Det gir meg ny motivasjon. Jeg kom hjem fra Marbella for 1,5 uke siden med et tonn av motivasjon og var så klar for hverdagen hjemme, men så kom hverdagen og bare slo meg skikkelig i ansiktet. Jeg har SÅ lyst å gjøre det bra med bloggingen, treningen, kostholdet, ja, alt. Men så kom morgenene og jeg kom meg rett og slett ikke opp av senga. Hver dag. Etter å ha reist i to uker og tatt massevis av kule bilder, og så kommer jeg hjem til den grå, regnete (det er nok ikke et ord engang men dere skjønner) hverdagen i lille Ålesund. Det ble rett og slett en liten nedtur (men ikke å komme hjem til de fine folkene i livet mitt!). Men nå har jeg skjønt at jeg kan ikke la noe så idiotisk som vær stoppe meg, for da kunne jeg ikke blogget i det hele tatt. Så i morgen skal jeg opp tidlig, og sette i gang den kommende uken som skal bli så bra! Jeg er så klar! 
 

I'm really looking forward to a new week now, it sort of always feels like a new start, and I think it's so nice. It gives me new motivation. I came home from Marbella about 1,5 week ago with a ton of motivation and I was so ready for my life at home, but then it just hit me in the face real hard. I REALLY want to do well with the blog, working out, eating healthy, everything. But then the mornings came and I just couldn't get out of bed. Every day. After travelling for two weeks and taken a bunch of cool photos, I came home to the gray, rainy life in this little city called Ålesund. It was just a bummer really (but not coming home to all the great people in my life!). But now I've understood that I can't let something as stupid as the weather stop me, because then I couldn't have been blogging at all. So tomorrow I'm getting up early, and start the upcoming week that's going to be so good! I'm so ready! 

HVORFOR JEG SPISER MINDRE KJØTT

Det siste året har matvanene mine endret seg veldig i forhold til hvordan de var før, og det hele er egentlig en litt komplisert historie. For å ta det kort og ikke så personlig så klarer jeg ikke lenger å spise matvarer jeg spiste før fordi jeg har vært mye dårlig det siste året, og jeg har måttet kutte ut blant annet kylling og det meste av fisk. Kylling var jo egentlig proteinet jeg spiste mest av før, naturligvis som mange andre fordi det er noe av det billigste, og enkleste å tilberede. 


Bilde herfra. 

Med tanke på at jeg ikke lenger klarer å spise mye av det jeg spiste før, har jeg derfor prøvd ut mye nytt, og det meste har vært kjøttfritt. Jeg har vært nysgjerrig på det lenge, og jeg vet hvor mange fordeler det har å kutte ned på kjøttforbruket. Jeg har prøvd ut flere typer vegetarburgere, farse, salatterninger, falafel osv. Noe av det har smakt veldig godt, noe har smakt mindre godt. Favorittene mine må nok være vegetarburgere og falafel! Jeg elsker falafel, og har laget det selv også ett par ganger. Kjempegodt! Hver gang jeg lager nachos eller taco kun til meg selv bruker jeg farse, fordi det er så lettvint og mye enklere når man bare er én person. Man merker jo ikke forskjell når man bruker tacokrydder uansett. Bønner klarer jeg ikke å like, det er bare noe med konsistensen... 


Så ja, jeg syns dette temaet er så interessant, så derfor tenkte jeg å skrive litt om mitt syn på det. Jeg kommer nok ikke til å bli vegetarianer med det første, men bare å kutte ned på kjøtt hjelper jo veldig. Det har også fått meg til å eksperimentere mye mer på kjøkkenet, og det har vært veldig interessant!


♦ Hvordan er deres forhold til kjøtt og kjøttfritt?

VOKSNE KAN VÆRE DE VERSTE

Jeg blir stadig forbauset over hva folk får seg til å skrive på nettet. Jeg kan ikke lese kommentarer på nettaviser lenger fordi det er så mye dritt og hat som blir skrevet der. Det verste med det? De aller fleste er voksne folk!! Som barn lærte jo vi mye om mobbing blant barn, men etter hvert som jeg har vokst opp har jeg sett at det er faktisk minst like ille hos enkelte voksne. 

Ikke bare er det kommentarer på nettaviser, men der er massevis av forum med tråder laget for å rakke ned på enkeltfolk. Hallo kvinneguiden? Det er jo ikke akkurat ukjent at medlemmer på det forumet er veldig glad i å bruke tiden sin på å rakke ned på toppbloggere. Jeg skjønner ikke hva som er så gøy? Hva får dere til å ville bruke så mye tid på å hate på andre? Det er SÅ mye annet man kan gjøre istedenfor. Jeg bare klarer ikke å forstå hvorfor folk GIDDER å kommentere så mye negativt på ting som skjer i verden. Jeg kan se artikler om de fineste tingene som har skjedd, og likevel er det folk som klarer å dra noe negativt ut av det og bare MÅ kommentere det. 



Jeg husker da jeg var yngre så ble jeg så forundret over barn som mobbet, fordi jeg skjønte ikke hvordan de kunne gjøre sånne fæle ting mot andre mennesker. (Jeg blir forsåvidt fortsatt forundret over dette) Men nå når jeg ser hvordan voksne folk også oppfører seg, så er det kanskje ikke så rart barna gjør det. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at alle barn som mobber har foreldre som gjør det, men jeg ser SÅ mange foreldre på nettet som stadig gjør det. Og hvorfor skal ikke barna da gjøre det samme? Jeg ser jo mye av det bare i byen jeg bor i, hvor lite forskjell det kan være på barn og voksne når det gjelder dette. 

Jeg bare skjønner det ikke. Det er IKKE greit! Vær så snill, bruk tiden på noe annet. Vær positiv, kommenter gjerne fine ting om du vil bruke så mye tid foran skjermen, eller ikke si noe i det hele tatt om du ikke har noe fint å si. 

Så enkelt er det. 

TANKER RUNDT DET Å HA BURSDAG

Jeg har jo bursdag om to dager, og etter hvert som det har nærmet seg har jeg begynt å tenke mer på hva jeg egentlig synes om det. Jeg er en person som alltid har ELSKET å ha bursdag. Oppmerksomheten du får, og at det rett og slett er DIN dag. Hvert år så lenge jeg kan huske har jeg gått og hatt nedtelling og høye forventninger til denne dagen, og det har jo alltid vært en fin dag fordi jeg har så fin familie og venner.

De siste to årene har innstillingen min til det å ha bursdag endret seg litt. I fjor var jeg i en periode (som varte hele året...) der jeg var veldig sliten. Tanken på å skulle feire bursdag og ha folk på besøk for å feire meg, det syns jeg bare var stress. Jeg var vel ikke helt klar for den oppmerksomheten. Det endte jo opp med å bli en fin dag selvfølgelig, men i forkant syns jeg egentlig alt bare var stress, og det er litt sånn jeg har tenkt nå også. 


Fra 18-årsdagen min for fire år siden.

Jeg er ikke sliten lenger, og har det generelt mye bedre enn jeg hadde det i fjor på denne tiden, men likevel får jeg meg ikke helt til å virkelig glede meg til denne dagen. Det er litt trist, med tanke på hvor stort det tidligere har vært for meg å ha bursdag. Jeg syns rett og slett det er litt stress, at dagen kommer ubeleilig, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker rundt det at folk må sette av en dag til å feire meg. Det er stress å skulle arrangere bursdagsfeiring, så det har jeg rett og slett droppet i år. Er det bare at jeg blir voksen, er det derfor jeg tenker sånn? Jeg vet jo, så snille venner og familie som jeg har, at de med glede kommer for å feire meg, men jeg vet ikke helt. Jeg føler meg litt som en byrde kanskje? Og det er ikke noe jeg har sagt til noen før heller, så det er jo litt skummelt å skrive det her, men kanskje det letter litt på ting også. 

Kanskje det bare er litt "birthday blues", og at jeg føler meg bedre etterpå, eller på lørdag når dagen er her. 


♦ Hva tenker dere når dere har bursdag?

JEG ER FEMINIST

I anledning kvinnedagen følte jeg nesten at jeg måtte skrive litt angående mitt ståsted, og hvordan jeg ser på feminisme. Det er et ord jeg føler har blitt veldig negativt ladet hos mange de siste årene, fordi noen kanskje har dratt bruken av ordet litt vel langt. 


For ja, jeg er feminist. Det betyr ikke at jeg ikke barberer meg under armene, at jeg hater menn, eller at jeg ikke bruker tamponger fordi det er naturlig å blø. Jeg er feminist fordi jeg mener at menn og kvinner skal være likestilte. Jeg mener at kvinner og menn som har samme stilling i et yrke skal få lik lønn, og at kvinner og menn skal ha like rettigheter. For hvorfor skal det være ting menn har lov til å gjøre, som kvinner ikke har lov til å gjøre? Og omvendt! Det finnes mange idiotiske menn der ute, det er jeg enig i. På samme måte som at det finnes mange idiotiske kvinner der ute. 




Det er sikkert tusenvis av sånne innlegg der ute i dag, men det er en viktig sak. Det var egentlig ikke et sånt innlegg jeg skulle legge ut nå, men jeg satt og tenkte på dette hele turen hjem fra jobb i kveld, så jeg kunne ikke la være. 


Gratulerer med dagen, alle flotte kvinner der ute!

 

DET SKULLE VÆRT BARNESKOLEPENSUM

Det er alltid noe bak fasaden. Alt dere ser på sosiale medier, leser om, ser bilder eller videoer om, det er ikke alt. Det er ikke perfekt, selv om det gjerne ser sånn ut. For du velger jo selv akkurat hva du vil legge ut, og hvordan du vil fremstille deg selv og livet ditt. Det blir jo naturlig at du legger ut de bildene du syns du ser bra ut på, der du hadde en god vinkel. For selvfølgelig vil jo du bare legge ut bilder du er fornøyd med? Stjernene tenker på samme måte, de er ikke så ulik oss. Selvfølgelig vil de legge ut bilder de selv er fornøyd med. I tillegg har jo de veldig god hjelp av fotografer og stylister på photo shoots, og ikke minst Photoshop. Kan jo ikke glemme gode, gamle Photoshop. Skulle likt å se det bildet av Kylie Jenner uredigert, eller hva? 

Vi ser jo bildene stjernene legger ut fra fester, privatfly og fashion week, og det er jo så glamorøst? Men det hele er en fasade. De legger ut det folk vil se, for når vi ser bildene av deres glamorøse liv, og tenker på hvor fantastisk liv de må ha, da glemmer vi vårt eget i et lite sekund. Det hadde jo ikke vært så spennende å bare se bilder av at de sitter og ser på TV? Men har dere tenkt over at de egentlig bare er vanlige mennesker, med litt (mye) mer penger og følgere? De har garantert dager der de er misfornøyd med utseendet, dager der alt går galt, og dager hvor de har hjemlengsel. Men det viser de ikke. Det er en fasade for å prøve å skape en illusjon av det perfekte liv. 

Processed with VSCO with b1 preset

Blogging er ganske likt. Jeg vil gjerne holde det positivt her, og selv om det kommer noen seriøse innlegg i blant, blir jo det mest overfladiske innlegg ellers. For det hadde jo ikke vært spennende hvis jeg, hver gang det skjedde, skulle skrive om dagene jeg føler meg dritt, og gangene jeg ikke orker å lage middag og drar på McDonald's istedenfor, eller når jeg blir frustrert på kjæresten fordi jeg har PMS og begynner å gråte av ingenting. 

Det burde være barneskolepensum. For sannheten er jo at brukerne av sosiale medier blir yngre og yngre, og utviklingen er skremmende. 10-åringer sitter i barneselskap med hodene ned i telefonene sine. Hvilken kunnskap har de om at det de ser på Instagram ikke er ekte? Ingen. Selvfølgelig. De er jo bare barn! De er jo egentlig altfor unge til å holde på med sånt, men det er jo dessverre slik det har blitt. Tilgangen er større enn den noen sinne har vært, og senest i går kom jeg over bloggen til en 10 år gammel jente som skrev veldig detaljert om livet sitt, om at hun måtte flytte og at hun hatet moren sin over alt i verden fordi hun måtte flytte. 

Denne utviklingen er jo helt krise, og det må gjøres noe med det. Jeg merker at presset starter tidligere og tidligere, og jeg skal iallefall passe på lillesøsteren min på snart seks år, hun begynner jo snart på skolen. Og det er ikke mange årene etter man har begynt på skolen at det starter. 

DERFOR SLUTTET JEG Å BLOGGE

Jeg opprettet denne bloggen på en juli-dag i 2009. Det var vel andre eller tredje bloggen jeg laget, og denne gangen tenkte jeg at jeg skulle gå skikkelig inn for det. Ser jeg tilbake på det nå så var jo det ikke grei blogging før ett par år senere kanskje. Men jeg blogget. Masse. Det ble en stor del av livet mitt, og mens vennene mine opprettet blogger for så å slette de igjen opptil flere ganger, sto min. Jeg fortsatte. Bloggen har vært med meg gjennom så mye av livet mitt, gjennom store forandringer, fra starten av tenåra. Bloggen har vært med på konfirmasjonen min, slutten av ungdomsskolen, starten av videregående, min første jobb, tøffe perioder, min andre jobb, russetid, slutten av videregående, og flytting til New York, blant annet. 



Jeg var så forberedt og motivert på at bloggen min skulle nå nye høyder da jeg flyttet til New York. Jeg kom til å ha masse bloggmateriale, fra en av verdens kuleste byer! Og så kom jeg dit, og jeg blogga jo mye første tiden. Det skjedde så mye, det var så mye nytt, så mye å utforske. Tilbakemeldingene var jo at folk elsket å lese om hva jeg holdt på med der borte, og at det var så spennende. Etter hvert fadet det ut med bloggen, jeg var opptatt med skole og andre ting, og fant ikke alltid tid til å blogge. New York ble på mange punkter ganske normalt for meg, så jeg tenkte ikke over å ta så mange bilder. Da ble det vanskeligere å blogge også når jeg først skulle gjøre det. 



Spesielt det første halvåret av 2015 var det veldig lite blogging, og lite motivasjon. Jeg ble mer og mer vant til å ikke blogge. Og så flytta jeg hjem. Jeg fikk vel på en måte kultursjokk. På den måten at jeg ikke ante hva i alle dager jeg kunne blogge om når jeg hadde flytta fra New York til lille, kjedelige Ålesund. Det ble bare helt feil. Motivasjonen var borte, og da var det ikke noe poeng lenger. Så startet jeg som butikksjef i 100% stilling (og vel så det), og da gikk det hvertfall ikke. Jeg hadde verken motivasjon eller overskudd til noe blogging. Da var det slutt. 



Jeg er SÅ glad nå for at jeg har startet å blogge igjen. Det var viktig for meg at hvis jeg skulle begynne på igjen skulle det gjøres skikkelig, og det føler jeg at det er nå. Jeg stortrives med å blogge, og sånn det ser ut nå kan jeg ikke se for meg å slutte med det første. 


♦ Hvis du blogger - hvor lenge har du holdt på?

HVORFOR JEG IKKE DRIKKER ALKOHOL LENGER

Det er jo lørdag, en dag der mange tar på seg finstasen (eller ikke, helt greit med casual også), og i den anledning tenkte jeg å skrive litt om mitt forhold til alkohol. Jeg har jo vært myndig i snart fire år nå (føles ut som en evighet!), og når jeg tenker tilbake på det året jeg fylte 18, så husker jeg mange artige historier. Vi var jo ute nesten hver helg, og hadde det så gøy både på byen og på hjemmefester. Nå er jo ting litt annerledes, og både jeg og flere av vennene mine har liksom ikke det samme behovet lenger for å dra ut så ofte. Jeg har til og med kommet til det punktet der jeg har bestemt meg for å ikke drikke alkohol lenger. 



De siste to årene føler jeg kroppen min har reagert på alkohol på en helt annen måte enn den gjorde før. For det første syns jeg ikke det smaker noe særlig godt lenger, med unntak av noen få drinker kanskje, og for det andre så blir jeg fort dårlig. Jeg syns rett og slett det ikke er verdt det, å bli dårlig og kaste bort hele dagen etterpå på å ligge sliten og dårlig i senga. Jeg blir også litt stressa med tanken på at man skal komme seg hjem fra byen osv, så da liker jeg bedre å kjøre. I tillegg har jeg en god vennegjeng som jeg har det utrolig gøy med, alkohol eller ikke. Så bare fordi jeg ikke drikker betyr jo ikke det at jeg ikke er med på ting, jeg er med på vors, for vennene mine drikker, og av og til blir jeg med på byen også. Jeg skal jo ikke måtte gå glipp av noe fordi jeg ikke drikker alkohol. Og jeg har det kjempegøy edru også, av den enkle grunn at vi er en gjeng med gode venner, og det har så mye å si!


Om jeg en gang kommer til å begynne å drikke mer alkohol igjen, det vet jeg ikke, men om jeg vil gjøre det så syns jeg det er greit også. Jeg er bare ikke der nå. Går lett for mocktails istedenfor cocktails jeg da, hehe. 


♦ Til dere som er myndige, hvordan er deres forhold til alkohol?

Å GÅ UT AV KOMFORTSONEN

Har du noen gang tenkt over hvor ofte du går ut av komfortsonen? Er du en av de som har lett for å gjøre det, eller er du en av de som kan grue deg i lang tid og tenke mye på det på forhånd? Jeg har vel blitt en liten blanding tror jeg. Her om dagen tenkte jeg over hvor sinnsykt mye jeg har gått ut av komfortsonen min de siste årene. Da jeg flyttet til New York, da jeg jobbet på Fashion Week, da jeg takket ja til å bli butikksjef, og listen fortsetter. For å være helt ærlig tror jeg nesten ikke det gikk én dag som butikksjef der jeg ikke gjorde noe utenfor komfortsonen min. Selvom det var ubehagelig, vokste jeg jo utrolig mye på grunn av det. Spesielt det siste året har det vært enda mer ukomfortabelt å gå utenfor komfortsonen, men jeg har gjort det uansett, selv om jeg har følt meg kvalm og ukomfortabel. Det kan jo ha litt med stresset jeg har hatt over meg også. 



Poenget mitt er egentlig at det er så sinnsykt viktig å gjøre det, selvom det er ukomfortabelt. For de aller fleste gangene jeg har gått ut av komfortsonen min har det ført til noe bra. Oppnåelse. Og det er så viktig, uansett hvor ekkelt det er, å prøve. Se hva det fører til. For hva er vel livet uten å gå utenfor komfortsonen? Jeg skal gjøre det så mye dette året her også, men det skal være mest for min egen del. Jeg vil vokse enda mer, jeg vil oppleve. Det er jo nå jeg har sjansen, så hvorfor ikke? 


Så dere, lov meg at dere skal gjøre det samme? Gå mer ut av komfortsonen enn du har gjort, se hvor det tar deg. Ikke tenk så mye, bare gjør det. 

HELDIGE MEG

♥ Heldige meg som bor i verdens beste land

♥ Heldige meg som har tak over hodet og mat på bordet

♥ Heldige meg som er omringet av familie som kun vil det beste for meg

♥ Heldige meg som har jobb og kan tjene egne penger

♥ Heldige meg som har egen bil

♥ Heldige meg som har så mange gode venner



♥ Heldige meg som har en så fin kjæreste, med en så fin familie

♥ Heldige meg som kan studere hva jeg vil

♥ Heldige meg som har sparekonto og BSU-konto til å sette inn penger på

♥ Heldige meg som har flinke Sara som stiller opp som bloggfotograf når som helst

♥ Heldige meg som har muligheten til å reise og oppleve

♥ Heldige meg som bor i et fritt land og kan blogge




Takknemlighet er så viktig - vær glad for det du har ♥


- Nevn to ting dere er takknemlig for?
 

DE DUMME TENÅRA

Her om dagen kom jeg over et innlegg jeg skrev på bloggen for noen år siden, som gjorde meg litt trist... I det første avsnittet stod dette:

" Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre altfor mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg... egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut."

Jeg kjente da jeg leste dette innlegget forleden, fem år senere, at det tok meg rett tilbake. Jeg husker akkurat hvordan jeg hadde det da, og i åra før. Dere vet, de dumme tenåra. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg var som person, både på ungdomsskolen og deler av videregående. Jeg var så usikker på meg selv, og visste ikke helt hvem jeg var. Og det er jo sånn det er i den alderen, det er helt normalt. Selvtilliten er gjerne ikke på topp, du har venner og uvenner (én person kan være begge deler), foreldrene dine er teite, og sånn fortsetter det. På grunn av usikkerheten. Fordi du holder på å vokse opp, og å prøve og feile er en del av det. 



28.01.2012.


På ungdomsskolen hadde jeg perioder der jeg nesten ikke kunne vente til videregående startet, for da fikk jeg endelig slippe unna enkelte personer. Jeg var heldig som hadde mange venner i klassen min, men det var noen få personer som virkelig kunne ødelegge dagen min. Bare én person kunne ødelegge så mye, og dra meg så langt ned. Jeg har heldigvis aldri har vært noe mobbeoffer, men om det var dager jeg virkelig ikke ville på skolen? JA. Sånn tror jeg alle har hatt det. Men så er det liksom bare én ting man kan gjøre, og det er å heve hodet og komme seg gjennom det. Det er ikke lett, men når du gjør det? Det hjelper så uendelig mye. For det blir bedre, det blir SÅ mye bedre etter hvert. 


Da jeg ble ferdig med ungdomsskolen følte jeg meg fri, og jeg var så klar for en ny start på en ny skole. Jeg hadde nok fått litt mer selvtillit på denne tida, men jeg var fortsatt usikker. Ting var ikke helt OK på videregående heller, og det gikk veldig opp og ned. Som det gjør i tenåra, det er ingen måte å unngå det på. Det kom jo faktisk til et punkt der jeg var så langt nede at jeg ikke kunne skjønne hvordan ting skulle bli bedre (håper ingen misforstår meg her, jeg tenkte aldri på å ta livet mitt altså). En periode hvor jeg hadde vært naiv og dum, rett og slett. Prøve og feile. Men så fylte jeg 18, og jeg hadde kommet til et punkt der jeg skjønte at nå kunne jeg ikke holde på sånn lenger. Og fra det øyeblikket ble jeg bare sterkere og sterkere, mer og mer sikker på meg selv. Jeg flytta til New York alene som 19- åring. 



2015.

Og når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at alle de personene og hendelsene som dro meg ned, det var DET som gjorde meg sterk. Alt ledet meg til personen jeg er i dag, en sterk person med en selvtillit jeg er fornøyd med. En person som til slutt skjønte hvem man skulle omgi seg med, og hvem man ikke skulle ofre en tanke til engang. Og i det øyeblikket du får til det, da blir alt hundre ganger bedre. 


Jeg håper noen, et sted der ute, leser dette innlegget og får noe ute av det. Kanskje noen usikre ungdommer, som jeg selv en gang var, kan skjønne at ungdomsåra er ikke alt. At det er så mye mer av livet enn det. Og at det blir bedre. For det blir det virkelig. 

 

ALT SKJER FOR EN GRUNN

Ja... Hvor skal jeg begynne? Har jeg sluttet eller ikke sluttet? For å være helt ærlig har jeg ikke så ofte lyst å blogge lenger, men jeg klarer ikke si at jeg har sluttet. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil at bloggen skal bli en del av meg igjen. Men det er vanskelig, og jeg får det ikke til. Men jeg liker å tro at jeg plutselig en dag skal få det til igjen. Vel, grunnen til at jeg faktisk skriver i dag, er fordi jeg på Facebook fant et innlegg jeg skrev for nøyaktig to år siden, og jeg syns det ene avsnittet der var så fint. Den 7. november 2013 skrev jeg dette:


"Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn."

Jeg tror dette må være en av favorittekstene jeg har skrevet på bloggen gjennom disse seks årene. Når jeg leser det får det meg til å tenke på hvor mye sterkere det året gjorde meg, og hvor mye sterkere jeg har blitt til og med etter det. Bare det siste året har mye forandret seg og jeg har blitt sterkere. Jeg flyttet helt til New York for å studere, jeg fikk kjæreste her hjemme, jeg fikk nye venner i New York, men kom samtidig nærmere mine venner hjemme, jeg jobbet på Fashion Week, og jeg var på begynnelsen av dette året bestemt på at det var der jeg skulle være de neste tre årene. Nå har jeg flyttet hjem igjen, og blitt butikksjef på Cubus. Jeg er ikke i New York lenger, men til tross for det får jeg noe annet stort på CV'en min, som kommer godt med når jeg skal studere igjen om to år, og bygge opp karrieren min. Ting kan fort endre seg, og selvom jeg aldri hadde sett for meg for ett år siden at det var sånn livet mitt kom til å være i dag, så er jeg veldig glad for det. 


Det eneste brukbare bildet jeg klarte å få til, haha. Litt ute av gamet, ja. 

Så ja, jeg jobber 100% nå, og det er også litt derfor jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre med bloggen, ettersom det er så tidkrevende. All creds til de som får det til, for jeg er så sliten etter en dag på jobb, så hvis jeg skal starte opp igjen bloggingen må jeg virkelig gå inn for det. Og det er det jeg ikke er helt sikker på nå. Men hvem vet? I dag måtte jeg bare skrive, og da var det deilig å ha en plass å gjøre det. Selvom det er første gang på utrolig lenge.

ONE YEAR AGO

Det som er så greit med å ha blogget så lenge som jeg har gjort, er at jeg kan sjekke hva jeg gjorde for ett år siden, to år siden, tre år siden osv. Av og til lurer jeg på akkurat dette, og tar en titt i arkivet. Så enkelt er det. Jeg begynte å tenke på dette nettopp, og sjekket hvordan jeg blogget for ett år siden. Jeg tenker på hvor sykt mye som har forandret seg siden da. Klesstilen min, kanskje ikke såå mye, men den har forandret seg, for det antrekket nedenfor (fra slutten av november 2012), hadde jeg ikke gått med i dag. Jeg har også forandret meg som person. Det kan godt hende jeg sier dette om ett år også om hvordan jeg er nå, men for ett år siden var jeg skikkelig naiv. Når jeg nå tenker over hvordan jeg tenkte eller hva jeg gjorde, så er det akkurat det adjektivet som dukker opp i hodet mitt. Naiv.



Det er rart det der, alt som forandrer seg. På kun én måned kan veldig mye være forandret, og på ett år kan det være vanskelig å beskrive hvor mye som har forandret seg. Men det er vel bare sånn det er i tenårene, alt forandrer seg stadig. For eksempel vil jeg si at ting har forandret seg mye på litt over én måned, da jeg for alvor startet med treningen og noe som kan nærme seg et sunt kosthold. Humøret er så mye bedre, energinivået er høyere, og jeg føler meg alt i alt så mye bedre.



Jeg liker å tro at alt skjer for en grunn. Det er mening med alt som skjer, og jeg liker å tro at alt som skjer er for å føre oss til en vei som er mye bedre. Jeg hadde aldri sagt dette for ett år siden, men nå tror jeg dette, nettopp på grunn av alt som har skjedd. Hvis negative ting på veien fører til at vi blir lykkeligere med tiden, så er det vel verdt det? Det er jo sånn man burde tenke isåfall, om livet ser litt negativt ut. Ja, alt skjer for en grunn.

- Har du forandret deg mye på ett år? Gjerne si ifra om dere liker innlegg som dette!

A LONG VACATION DIDN'T SOUND SO BAD


Denne mandagen varte visst litt lenger enn bare faktisk mandagen. Dette skremmer meg litt fordi det går veldig utover motivasjonen til skole. I går skulle jeg øve til naturfagsprøve, og jeg var bare helt utslitt og klarte ikke konsentrere meg om å faktisk øve. Det som skremmer meg mest av alt er å falle tilbake til vinteren ifjor. Den vinteren som viste meg en helt annen mørketid enn jeg var vant til. Dette er jo veldig personlig, men de gangene jeg har skrevet personlig har jeg merket en liten lettelse etterpå, det hjelper meg liksom litt.


Jeg vil så gjerne at dette skal være en positiv blogg, fordi jeg liker å skrive glade ting, og dele bilder med dere, for dere har alltid så mye positivt å si. Av og til er det bare vanskelig å skulle få frem noe positivt når jeg ikke føler meg sånn. Jeg klarer ikke fremstille meg som lykkelig når jeg ikke er det. Jeg håper at etter jeg har skrevet dette at jeg klarer å gjøre meg litt positiv igjen, at jeg klarer å komme meg gjennom skoledagene uten å med en gang tenke at jeg vil hjem. For hvordan skal jeg komme meg gjennom dette skoleåret om jeg kun tenker sånn? Det går ikke. Jeg må bare prøve. Jeg må prøve å tenke positivt, jeg må prøve å holde motivasjonen oppe. Dette er mitt siste skoleår, jeg må bare. Jeg skal klare det.


Kjære vinter, du skal ikke knekke meg.

PUNKTUM

På tide med et aldri så lite "få-ut-all-aggresjon"-innlegg! Denne gangen litt om dobbelmoral og hvor lett noen folk har for å droppe vennene med én gang en kjæreste eller noe sånt kommer inn i bildet. Om noen er litt i stuss på hva jeg mener med dobbelmoral, så er det i denne sammenhengen når noen sier noe de er imot, for så å gjøre akkurat det samme selv. Det er sånn jeg og vennene mine bruker begrepet.

Sånne ting er nok dessverre noe man kommer til å oppleve en del av i løpet av ungdomsårene, og sikkert litt videre i livet også. For meg er det ganske naturlig å bry meg om de som står meg nær og hvis jeg av en eller annen grunn må "droppe" vennene mine en kveld, får jeg utrolig dårlig samvittighet. Det jeg har opplevd i løpet av det siste året er folk som rett og slett ikke bryr seg om å droppe vennene sine og lett gjør det om og om igjen. Og jeg er så sinnsykt lei av å bruke energi på de som ikke gir noe tilbake. Men likevel er det så lett å fortsette å bruke energi på de fordi jeg vil jo ikke synke på deres nivå?

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når jeg ser folk som får seg kjæreste og med en gang ikke gidder å bry seg om vennene lenger eller ta hensyn til andre, spesielt når det er noen som hele tiden tidligere har snakket om hvor irriterende det er når andre folk er sånn. Jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan man ikke klarer å se det heller, greit nok at kjærlighet gjør deg blind, men man skal ikke bli så blind at man ikke lenger ser de vennene som har vært der for deg tidligere.

Bildene er funnet på Weheartit.

Jeg er rett og slett lei. Lei av å prøve, av å prøve å være venner med noen som tydelig ikke er interessert i å ha den minste kontakt. Og spesielt etter de siste månedene har jeg kommet til et punkt der jeg rett og slett bare må gi faen (beklager språket). Jeg har innsett at det er ikke vits. Jeg fortjener bedre enn folk som bare oppfører seg drittsekk og tydeligvis ikke eier mye respekt for andre og som ikke tenker på annet enn hva som gjør seg selv lykkelig. For sånn fungerer det faktisk ikke. Ja, man må tenke på seg selv også, men likevel går det an å tenke litt på hvordan man oppfører seg mot andre også. Det er viktigere enn du tror.

Men vet du hva? Nå er jeg ferdig. Ferdig med å bruke energi på folk som ikke fortjener det. For de vennene jeg har som faktisk er ekte, de er så mye mer verdt det.

For de som eventuelt misforstår dette innlegget: Jeg sier ikke at det er noe galt i å ha kjæreste, for det er mange som faktisk klarer å balansere venner og kjæreste og skjønner hvordan man må prioritere venner også. Jeg sier bare at det er galt å droppe vennene for det, for det er faktisk vennene som mest sannsynlig blir der lengst. Ha det i bakhodet.

Og så et lite tips til dere som opplever det samme: Én sjanse er greit å gi, men etter ti sjanser er det kanskje på tide å se tegningen. Sett pris på de du har som faktisk bryr seg og ikke glem å si det til dem også. Ikke bry deg om de som skuffer igjen og igjen og bare bringer frem dårlige ting fordi de kun bryr seg om seg selv. Det er ikke verdt det å prøve å forandre dem, det er det bare å skjønne etter å ha gitt dem gjentatte sjanser.

HEI.


På tide å få ut noen tanker igjen tror jeg. Vil selvfølgelig ikke dele alt her, det blir altfor personlig, men noen ganger hjelper det å bare skrive, så jeg prøver på det nå.

Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Etter denne vinteren kan jeg helt ærlig si at jeg faktisk ikke kjenner igjen meg selv. Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor har jeg blitt så sårbar, hvorfor må jeg ta til meg hver minste lille ting? Jeg føler meg rett og slett ødelagt etter de siste månedene, og nå er jeg på det punktet der jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg føler bare jeg sprer negativ stemning hos folk, jeg føler meg så liten, som om jeg ikke betyr noe. Føler alle er så mye bedre enn meg. Og jeg har prøvd å tenke positivt, det har jeg virkelig. Det hjalp en liten stund, men så gikk det tilbake til det gamle igjen. Jeg føler meg påtrengende og klengete, på alle. Jeg hater at det har blitt sånn. Jeg vil også ha det gøy uten å henge meg opp i småting som sikkert egentlig ikke betyr noe. Jeg tenker så mye, sikkert altfor mye. Analyserer alt og tenker det verste. Jeg er så redd for å miste de jeg har. Spesielt nå, når jeg føler jeg ikke gjør annet enn å klage. Jeg kan ikke skjønne hvorfor de orker meg.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si, tror ikke jeg burde si noe mer uansett. Men det er godt å skrive, det er det virkelig.

YOU CAN DO THIS


Og så har det gått to uker siden jeg trykket på innlegg-knappen her. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette her egentlig, eller hva jeg skal si. Jeg elsker å blogge, jeg vil være flink til å blogge, jeg har blogglyst, jeg har ting å blogge om, men energien er ikke der. De siste ukene har jeg hatt så lite energi til å gjøre ting, jeg blir så utslitt av skolen. Det er ikke sånn at vi har mye å gjøre der eller noe, jeg blir bare utslitt av å være der. Og dette går veldig mye utover humøret mitt også, og det irriterer meg veldig, for jeg har det egentlig veldig bra, jeg har jo verdens herligste personer rundt meg. Men ja, da vet dere det, vil ikke skrive noe mer om det egentlig.

Jeg tenkte at i dag måtte jeg bare få meg selv til å skrive et innlegg her, prøve å få meg tilbake på gamle spor igjen med bloggingen. Så nå har jeg satt kameraet mitt på lading også, det har vært utladet i to uker nå. Og så skal jeg gjøre klart et innlegg jeg kan poste senere, og imorgen. Har litt å fortelle dere også, men det får bli i neste innlegg, for dette innlegget er langt nok nå!

- Er det flere som er slitne for tiden? Eller har dere det helt fint? Håper for all del de fleste svarer det sistnevnte!

THE DECISION

Jeg har tenkt mye de siste dagene på hva jeg skal gjøre. Det er 11 dager siden jeg sist skrev et innlegg. Jeg har blogget i over tre år nå, og da kan man fort bli lei. I dag tenkte jeg at jeg måtte iallefall skrive et innlegg til dere, enten det var positivt eller negativt. For ja, tanken om å slutte å blogge har vært der i noen dager nå... Og jeg har nå kommet frem til at jeg ikke kan slutte. Etter tre år med blogging har det blitt en stor del av meg, og jeg er virkelig ikke klar til å legge det fra meg helt ennå. Jeg liker det SÅ godt, det er bare at avogtil er ikke motivasjonen der, og sånn har det vært ofte de siste månedene. Men som sagt, jeg klarer ikke å slutte. På en dårlig dag kan kommentarene deres være til stor hjelp, dere får meg alltid til å smile, og jeg har lært så mye disse årene med blogging. Jeg kan ikke legge det fra meg.


Jeg kan ikke love innlegg hver dag, men det skal iallefall bli bedre fremover. Jeg skal skrive mer om hva jeg gjør om dagene, og jeg skal bli flinkere til å bruke kameraet mitt igjen, for det begynner å bli litt nedstøvet og det er ikke bra. Ikke minst må jeg få til flere antrekksbilder. Høres det bra ut?

DON'T LET ME GO

Hadde jeg sagt at jeg har det bra, hadde jeg løyet. Dette blir kanskje det mest personlige innlegget jeg noen gang har skrevet her, og det er ikke for å få medlidenhet eller noe sånt, men fordi jeg trenger å få det ut. Jeg trenger å skrive det ned. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å publisere innlegget, kanskje det bare kommer til å ligge som et utkast. 

Jeg har vært så lykkelig de siste ukene. Når jeg tenker over det så kan jeg faktisk ikke huske sist jeg var så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Det å sovne med et smil om munnen hver kveld er virkelig en fantastisk følelse, som jeg unner alle. Når du minst venter det, sies det. Og ja, det var da jeg minst ventet det. 


Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg bare skriver. Jeg har fantastiske venner som er der for meg, men at the end of the day:

Jeg savner deg.

KONY 2012

Vi så denne i engelsken i dag, og jeg hadde jo tenkt å se den uansett siden så mange hadde delt den på Facebook og på bloggene sine osv, og dere, hvis dere ikke har sett den enda, se den! Se den og del den videre, dette er jo forferdelig. 

- Har dere sett den?

THOUGHTS AND CONFESSIONS

Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre alt for mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg... egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut. 


Men når sant skal sies, så er kommentarene deres på en dårlig dag, noe av det beste som finnes. Dere kommer alltid med drøssevis av søte kommentarer uansett hvor dårlig jeg er til å blogge, noe jeg har vært sånn ca. hele vinteren. Jeg har virkelig merket denne vinteren at årstiden har mye å si på motivasjonen, for den har vært langt nede denne vinteren. Heldigvis begynner det å bli lysere ute, og jeg merker at motivasjonen sakte, men sikkert, kommer tilbake. 

Jeg har nå brukt nesten to timer på dette innlegget. Det skulle egentlig være et innlegg om at jeg vil tilbake til London, men så endte det opp med dette, av en eller annen grunn. Nå håper jeg bare ikke at jeg ser på dette i morgen og angrer på at jeg la det ut. 

Har egentlig ingen spørsmål til dere som handler om dette innlegget, men fyr gjerne løs med tanker/innrømmelser dere har. 

THE BEST ACCESSORY A GIRL CAN WEAR IS CONFIDENCE

Dette innlegget skrev jeg i april i år, og siden jeg har fått en del nye lesere siden da, velger jeg å reposte det, med tanke på at jeg ikke legger ut alvorlige innlegg så ofte.


Som tenåring går selvtilliten som regel veldig opp og ned. Når vi ser modeller, skuespillere, sangere osv., er det veldig lett å tenke at den personen er så mye penere og tynnere, og dette hjelper hvertfall ikke på selvtilliten. Vi har vel alle også sett noen på gata som er "såå mye penere". Men vet du hva? Selv om det kan være vanskelig, ikke tenk noe på det, hev deg over det og tenk "Jeg er unik og jeg er pen". Selv om det kan virke som om det ikke hjelper, så gjør det faktisk det. Og om du plutselig finner deg selv foran speilet der du peker ut det negative med deg selv, SLUTT med det! Fokuser på det du liker med deg selv, det er såå mye bedre og det hjelper veldig.


I århundret vi er i nå er det veldig lett for folk å sitte bak en skjerm og være anonym og slenge masse dritt til noen andre. Spesielt som blogger oppstår anonyme drittkommentarer hele tiden. Dere ser jo hvordan det gikk med Voe, hun ble til slutt redd for å poste innlegg pga. alle drittkommentarene hun fikk. Det skal jo ikke være sånn? Tenk dere det da, man blogger fordi man synes det er gøy, og så må man til slutt slutte pga. drittkommentarer. Selv om det ikke alltid er så lett, så må man bare prøve å heve seg over det og ikke la haterne vinne. Men jeg skjønner godt at det var vanskelig for Voe å heve seg over det, når hun fikk så mange drittkommentarer.


Fuck the haters, sier jeg bare.

IT'S NOT ALWAYS EASY



 Sliter veldig med inspirasjonen for tiden, som blogger er det ikke lett å ha noe å blogge om hele tiden. Hvertfall ikke når man har blogget i over to år. Men de fleste kjenner seg nok igjen i at man har perioder der man har mye inspirasjon og perioder der man har lite inspirasjon. Håper hvertfall at det blir bedre neste uke. Denne helgen jobber jeg jo, så jeg har ikke mye tid til å fange opp litt inspirasjon da.

- Har du noen tips til inspirerende blogger/nettsider?

..........

Skulle egentlig ta outfitbilder i dag, men så kom jeg hjem og så ut som en våt katt. Så da ble det uaktuelt. Kjenner at humøret ikke er helt på topp i dag, så nå ligger jeg under dynen og her skal jeg være resten av dagen. Kanskje spille litt Sims 3. Se litt på tv. Og så kommer Silje også senere. Godt å ha noen å snakke med når man ikke er helt på topp.


Jeg vil bort. Til en solfylt plass der det sjeldent regner. En plass der det ikke blåser så mye at det er umulig å bruke paraply og å ha noen som helst form for frisyre.

Regnet er bare deprimerende.

 

22. JULI 2011

For én uke siden skjedde det en stor tragedie i Oslo og på Utøya som har forandret oss alle. På den tiden var jeg i Tyrkia, og i dette innlegget får dere mine tanker rundt dette.

Den 22. juli 2011 klokken 17:27 (18:27 tyrkisk tid) tikket det inn en melding på mobilen min fra Johan Thomas der det sto blant annet: "ville bare informere om at de har vært terrorangrep i Oslo, sjekk vg! sykesteee!!" Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller hva jeg skulle gjøre. Jeg sa ifra til pappa og Lillian, før jeg så sendte melding tilbake til Johan Thomas og til mamma der jeg spurte hva som hadde skjedd. Jeg følte meg skikkelig hjelpesløs. Vi hadde ankommet Tyrkia den dagen og hadde ikke fått koblet oss på internett, så vi hadde ingen måte å sjekke nyhetene på. Hotellet visste nok ikke tragedien ennå heller. Jeg fikk så vite om at det var en bombeeksplosjon i regjeringskvartalet. Vi var helt i sjokk alle sammen.

1-2 timer senere var vi kommet på hotellet til Marte og Kristian og de hadde heldigvis både internett og tv2 på hotellrommet sitt. Da fikk vi vite om skytedramaet på Utøya også. Dette var uvirkelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hva jeg skulle tenke engang. Hva har skjedd?! Jeg skal innrømme at jeg tenkte en liten tanke om at Al-Qaida var innblandet, men jeg ville ikke trekke forhastede slutninger heller. Vi fikk vite at rundt 10-20 var omkommet. Når vi kom tilbake på hotellet den kvelden fikk vi sett på TV2 nyhetene i resepsjonen. Nå fikk vi heldigvis oppdatert oss enda mer.


Første jeg fikk høre nesten morgen var at rundt 80 var omkommet. Shit! Dette var helt uvirkelig. At noe så grusomt kunne skje med lille Norge. Og ikke minst at et menneske kunne gjøre dette mot så mange, helt uskyldige folk, som bare ville hjelpe landet sitt. Barn og tenåringer som hadde det gøy på sommerleir og gjorde det de var interessert i. Så kom den mannen på øya iført en falsk politiuniform, som sa at han hadde informasjon om bombingen i Oslo, ba dem komme nærmere og så skjøt dem. Mange så vennene deres bli skutt rett foran øynene på dem.

Alle mine varmeste tanker går til alle ofre og pårørende av denne fæle tragedien. Hvil i fred, alle omkomne.

Og når det gjelder bloggingen min så kommer den nok til å forbli vanlig, selv om jeg er veldig påvirket av denne tragedien. Bloggene kan være en fin måte å få tankene bort fra tragedien en liten stund og lese noe positivt for en liten stund. Og som Cathrine skrev: if I can use this as an arena to spread some positivity, I damn well will.

- Hvordan opplevde du 22.juli? Fortell gjerne om dine tanker rundt denne tragedien i kommentarfeltet ♥

TICK TOCK


Vi er snart én måned inne i sommerferien, og vi har snart én måned igjen. Hvor mye har jeg fått ut av sommerferien hittil? Null. Niks. Nada. Ok, vi har jo egentlig fått gjort veldig mye når det gjelder flyttingen osv. Men ellers: Null. Niks. Nada. Jeg kan telle på én hånd hvor mange sommerdager vi har hatt i Ålesund siden ferien begynte. Sånn skal det ikke være. Jeg så for meg sol, varme, grilling, bading, brunfarge, masse fotografering. Istedenfor har jo det nesten bare vært sånn:



Sånn skal det ikke være. Inspirasjonen min er nemlig veldig.... vet ikke helt hva jeg skal si... avhengig av været? Det er bare mye lettere å være i godt humør når været er bra, og når jeg er i godt humør er det inspirasjonen automatisk mye bedre også. Nå er det hvertfall meldt fint til i morgen, så da må jeg utnytte det. Ellers skal vi jo til Tyrkia neste uke. Tikk takk.


- Har du fått mye ut av ferien hittil?

I DON'T LIKE DAYS LIKE THESE


I dag er en av de dagene der jeg bare vil ligge i sengen hele dagen. Vi har alle de dårlige dagene der man ikke vil stå opp og det er vanskelig å tenke positivt. For selv om det hjelper å tenke positivt, så er det ikke alltid like lett å gjøre det på en dårlig dag. Jeg vet jeg er veldig heldig som har et sted å bo og får bli mett hver dag, og det er jeg veldig takknemlig for. Men har man en dårlig dag, så har man en dårlig dag.

Jeg kan trøste meg med at det ikke er så veldig ofte at jeg har dårlige dager, men når jeg har det, så er det godt å få skrive litt om det her. Det hjelper alltid.


Litt av grunnen kan jo også være at vi har hatt utrolig mye å gjøre på skolen i det siste og jeg har blitt veldig sliten. Så nå er det godt å ikke ha noe å gjøre idag. Jeg skal bare slappe av.

I morgen blir en bra dag :-)

THE BEST ACCESSORY A GIRL CAN WEAR IS CONFIDENCE

Som tenåring går selvtilliten som regel veldig opp og ned. Når vi ser modeller, skuespillere, sangere osv., er det veldig lett å tenke at den personen er så mye penere og tynnere, og dette hjelper hvertfall ikke på selvtilliten. Vi har vel alle også sett noen på gata som er "såå mye penere". Men vet du hva? Selv om det kan være vanskelig, ikke tenk noe på det, hev deg over det og tenk "Jeg er unik og jeg er pen". Selv om det kan virke som om det ikke hjelper, så gjør det faktisk det. Og om du plutselig finner deg selv foran speilet der du peker ut det negative med deg selv, SLUTT med det! Fokuser på det du liker med deg selv, det er såå mye bedre og det hjelper veldig.


I århundret vi er i nå er det veldig lett for folk å sitte bak en skjerm og være anonym og slenge masse dritt til noen andre. Spesielt som blogger oppstår anonyme drittkommentarer hele tiden. Dere ser jo hvordan det gikk med Voe, hun ble til slutt redd for å poste innlegg pga. alle drittkommentarene hun fikk. Det skal jo ikke være sånn? Tenk dere det da, man blogger fordi man synes det er gøy, og så må man til slutt slutte pga. drittkommentarer. Selv om det ikke alltid er så lett, så må man bare prøve å heve seg over det og ikke la haterne vinne. Men jeg skjønner godt at det var vanskelig for Voe å heve seg over det, når hun fikk så mange drittkommentarer.


Fuck the haters, sier jeg bare.


DREAMS ARE WONDERFUL...


Drømmer påvirker meg helt fullstendig. Enkelte drømmer jeg har kan jeg gå rundt å tenke på i dager, uker, ja, til og med måneder. Og det irriterer meg litt, for å være helt ærlig. Etter jeg har hatt en sånn drøm som påvirker meg, klarer jeg nesten ikke tenke på annet. Uansett hvor jeg er og hva jeg gjør dukker den drømmen opp i hodet. Nå er det altså ikke mareritt jeg tenker på her (selv om jeg blir påvirket av de og), men vidunderlige drømmer. Altså, jeg husker fortsatt til punkt og prikke en drøm jeg hadde for 6-7 år siden, haha.

I natt hadde jeg en sånn drøm igjen. Drømmen har tatt over hjernen min i hele dag (det gikk heldigvis ikke utover tentamenen da), og det er ikke bare fordi verdens herligste gutt var med i den (guess who, heheh). Den var bare så inni granskauen ekte når jeg drømte den, og så våknet jeg - av alarmen, vel og merke - og det ødela hele greia. Så nå er jeg skikkelig påvirket, igjen.

Dette ble kanskje et litt teit innlegg, men jeg måtte bare få det ut. Det er jo tross alt en av grunnene til at jeg blogger, sånn at jeg kan få ut det jeg har på hjertet.

- Blir du lett påvirket av drømmer?

HVA SKJER MED BLOGGVERDENEN?

De siste månedene har det vært altfor mye fokus på topplister i bloggverdenen. Tror ikke jeg er den eneste som synes det? Hva skjedde med å ha blogging som en hobby og ikke for å komme på topplisten for å få sponset masse ting og tjene penger? Blogging skal være gøy, man skal gjøre det fordi man selv liker det, ikke for å konkurrere med andre og for å sponset alt mulig av forskjellige ting og tang. Og som om det ikke var nok fokus på topplisten, nå skal blogg.no i tillegg begynne å betale de på topp 20 lista? Nei, vet du hva.. Det blir bare for dumt.


LENGE LEVE BLOGGING FOR MOROSKYLD!

- Hva mener du om dette?

TYVERI

"blogg.no leverer teknologien bak ♥ Malin - foto. Bloggen skrives av © ♥ VANILLA og er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Henvendelser kan rettes til hjelp@blogg.no."

Dette står på bunnen av bloggen min, og er kanskje ikke så lett å se når man kommer inn på bloggen min, men folk burde virkelig vite bedre enn å stjele bilder. Dette er ulovlig, dette er tyveri. Det er ikke noe gøy når folk stjeler bildene dine, uansett hvilken sammenheng det er. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg får høre om andre som f.eks har opprettet en blogg og bruker andre sine bilder og tekster og påstår at det er deres.

Er det kanskje lettere å stjele bilder osv. fra nettet enn det er å gå inn i en butikk å stjele noe derfra? Det er like galt begge deler.

Jeg har selv fått oppleve at noen har stjelt mine bilder, brukt de, og sagt at det er deres, og jeg syns det er skikkelig dårlig gjort. Jeg er sint, og veldig, veldig skuffet.

MITT bilde. Get it? Vet du ikke hva Copyright betyr, GOOGLE IT!

Beklager, men jeg måtte virkelig få ut denne frustrasjonen.

- Hva synes dere om sånt?
 

HVA SYNS DERE OM DE NYE TOPPLISTENE?

De fleste av dere har sikkert merket at blogg.no har endret på hvordan topplistene er når det gjelder navn. Nå står bloggnavnet der istedenfor kallenavnet man selv har valgt pluss at på Mest lest - topplisten, står det hvor mange lesere bloggene har. Dette syns jeg egentlig er ganske unødvendig siden det ikke er sikkert at alle vil vise hvor mange lesere de har. Og det kan jo også være nedverdigende for andre.


Den ser jo veldig kjedelig ut iforhold til sånn den var før, men det var sikkert visse grunner til at de gjorde det sånn.

Hva syns dere om det nye "designet" på topplistene? Likte du best det nye eller det gamle?

HVA ER POENGET MED Å RAKKE NED PÅ NORSKE BLOGGERE?

Leste et innlegg  Lorraine sin blogg der hun skrev at den svenske toppbloggeren Kissie har rakket ned på Ida Wulff og oss andre norske bloggere. Jeg mener, hva er poenget med dette da? Hva er poenget med å si at vi har hermet etter dem med designet og er skikkelige kopier av dem? Prøver hun å føle seg bedre ved å rakke ned på oss? Det er ikke vi som gjør alt for å få oppmerksomhet og dummer oss totalt ut foran kamera. Og hvordan har vi egentlig hermet etter deres design? Vi bygger vårt design etter hvordan vi vil ha det, og sånn det passer oss. I tillegg har Kissie lagt ut bilder av Ida Wulff som faktisk er ulovlig uten tillatelse, og det kan hun få straff for. Tror hun at bare fordi hun har flere titusener av lesere hver dag, så kan hun skrive sånt og rakke ned på andre?
img2355
Tro om igjen.

Hva syns du om dette?

Treigt?

Er jeg den eneste som synes bloglovin er treigt? Jeg logger inn og så er det ingen nye oppdateringer, og hvis jeg kommer innpå en halv time etterpå kommer det innlegg som ble skrevet for 3-4 timer siden ?! Jeg syns det burde komme med en gang de har postet innlegget! Eller ihvertfall noen minutter senere.. Men ikke timer! Er det bare jeg som synes det? Ellers syns jeg at bloglovin er veldig bra, for da kan man holde styr på alle bloggene man leser sånn at man slipper å 'huske' alle bloggene man leser. Hver gang jeg ser en ny blogg jeg synes er interessant og jeg vil følge, går jeg bare inn på bloglovin og finner bloggen der, så er problemet løst!

Det var dagens mening.

I dag begynner fotballtrening på igjen, og som jeg gleder meg! Og i morgen kommer søskenbarnet mitt, Nathalie. Hun skal være her noen dager og det syns jeg er koselig. Og ikke for å minne deg på det eller noe sånt, men neste uke begynner skolen på igjen. Hater å tenke på det! Vi begynner onsdag den 19.
Når begynner du på skolen igjen?


snapshot16
Malin tenker: *Skole om 10 dager, "jippi!"*

Snakkes!

Hi! My name is Malin Hatlestad, and I'm a 22 year old girl from Ålesund, Norway.

If you have any questions jusk ask in the comments, or see my contact info in the menu below.




Categories


Archive

Juni 2017 Mai 2017 April 2017 Mars 2017 Februar 2017 Januar 2017 Oktober 2016 November 2015 September 2015 Juni 2015 Mai 2015 April 2015


Design by