Det er en liten periode i livet mitt som jeg ikke har snakket om her før, og som jeg egentlig ikke har snakket noe særlig om med noen før, men som jeg føler er litt viktig å snakke om, for jeg tror kanskje endel kan kjenne seg igjen. Jeg har alltid vært heldig og hatt endel venner, og noen få veldig nære, gjennom hele livet mitt egentlig. Men jeg hadde en periode på skolen som rett og slett var skikkelig kjip. Det var da jeg startet mitt tredje år på videregående, på en ny skole. Den skolen jeg gikk Media på hadde ikke påbygg, så da startet jeg på en ny skole når jeg skulle gå det. 

Dette var en periode der jeg nettopp hadde blitt veldig close med noen nye venner, som er mine beste venner nå, men de gikk på en annen skole enn meg. Jeg hadde søkt på en annen skole fordi det var der noen andre venner av meg gikk, men som hadde sklidd endel fra meg da, og fordi jeg ville gå på den skolen da. Jeg kom i en veldig fin klasse hvor jeg fikk venner, men alle hadde andre venner som de gikk og møtte i friminuttene. Det var en periode der jeg rett og slett plutselig følte meg veldig usikker, og jeg hatet da friminuttene kom for da satt jeg som regel alene på klasserommet og spiste lunsjen min. Jeg ville jo ikke trenge meg på noen andre og bli med til deres venner i friminuttene. En dag da jeg virkelig ikke følte for å sitte alene dro jeg bort til der mamma jobbet og spiste lunsj med henne, siden hun jobbet rett over gata for skolen. 

Det er liksom ikke noe jeg har villet snakke noe om før fordi jeg vet at det er så mange som sliter mye mer enn det jeg gjorde da, og jeg hadde jo venner utenom skolen og i klasserommet, men det var bare en periode da jeg følte meg så ufattelig ensom, og det var ikke noe gøy. Jeg så hvor fint alle andre hadde det med vennene sine på skolen, og jeg følte meg rett og slett bare skikkelig dritt. Slik jeg husker det ble det mye bedre etter jul og da hadde klassen vår blitt ganske sammenspleiset, men den perioden før det har satt seg igjen i meg. Jeg føler meg veldig heldig som har de vennene jeg har nå, og jeg vet at det er de som kommer til å være her for resten av livet, og det er fint å vite. 

Jeg håper alle som føler seg ensom på skolen vet at det blir bedre, for det kommer det til å bli. Selv om det ikke føles slik ut nå, og skoledagene føles så lenge, så blir det bedre altså. Ett år senere satt jeg i New York og da føltes det andre så smått. Det er en mening med alt, og ting ordner seg ♥