Jeg har jo nevnt litt for dere at 2016 var et ganske dårlig år for meg. Jeg hadde det veldig bra på hjemmefronten, med familien min, kjæresten min kom hjem fra Forsvaret, og noen av mine nærmeste venninner flyttet tilbake til byen også. Men så hadde jeg en fulltidsjobb, som var langt mer enn 100% med tanke på arbeidsmengden. En jobb som ødela kroppen min.

Jeg var veldig klar for å tjene bra med penger og jeg følte meg veldig heldig som hadde fått en slik mulighet, å kunne få så mye erfaring og få spart opp penger. Men var det egentlig verdt det? På sommeren sa det stopp for meg. Hver dag etter jobb gikk jeg hjem og la meg og så på TV resten av kvelden, det var alt jeg hadde energi til. Matlysten min var dårlig, jeg var mye kvalm, og jeg måtte ofte takke nei til å finne på ting med vennene mine, jeg hadde rett og slett ikke energi lenger. Det kom til et punkt der jeg lå og gråt hver kveld til kjæresten min for jeg var så sliten, og jeg tenkte at dette var rett og slett sånn livet mitt kom til å være resten av året. Helt til kjæresten min sa “Men hvorfor ringer du ikke legen?” Legen? Hvorfor skal jeg ringe han, jeg er jo ikke fysisk syk? Jeg har ikke influensa, jeg har ikke brukket noe. Men jeg var sliten, helt sykt sliten, men jeg kunne jo ikke gå til legen for det. Jeg følte meg feig. Jeg var en 21 år gammel jente, jeg måtte da takle en 100% stilling. Men det var flere faktorer på jobb som gjorde at jeg ble sliten, ikke det å jobbe 100% i seg selv. Så etter Matias hadde fått meg til å skjønne at man kan gå til legen for psykiske ting også, var det det jeg gjorde.

Jeg husker da legen ropte navnet mitt og jeg så det var en eldre mann (fastlegen min hadde ferie), og jeg tenkte bare at dette kommer aldri til å gå bra, han ser sikkert på meg som den late ungdommen som ikke orker noe som helst. Men så feil kan man ta, for en snillere og mer forståelsesfull lege har jeg ikke møtt før. Jeg ble altså sykmeldt 50% i 2-3 uker, så var jeg 80% sykmeldt i ett par uker for da hadde jeg innsett hvor sliten jeg var, og etter det var jeg 50% sykmeldt resten av året. Det var rett og slett eneste måten jeg klarte å komme meg gjennom den jobben på. Plutselig hadde jeg faktisk fridager, og det gjorde så godt. Jeg skal ikke legge skjul på at det også var tøft da, å skulle utføre en 100% stilling på 50%, men det gikk. Og det hjalp på kroppen min også. Etter hvert fant jeg tid til trening igjen, og vennene mine. Jeg er klar over at trening gir energi og overskudd, men det hadde ikke gått før siden jeg var så sliten og stressa at jeg hadde dårlig matlyst og slet med å spise. 

Jeg følte en lettelse i kroppen min da klokken slo midnatt på nyttårsaften, og jeg ikke lenger var sjef. 2017 skulle handle om meg, og å bli bedre i kropp og sinn igjen. Og det har det gjort, og det skal det fortsette å gjøre. Jeg har det mye bedre nå, men kroppen min er fortsatt påvirka etter det året jeg hadde. Husk å lytte til kroppen deres folkens, det er så viktig!