Her om dagen kom jeg over et innlegg jeg skrev på bloggen for noen år siden, som gjorde meg litt trist… I det første avsnittet stod dette:

” Jeg har egentlig ikke så høy selvtillit, men jeg prøver. Jeg har dårlige dager der jeg egentlig bare vil ligge under dynen hele dagen, og ikke se meg i speilet. Jeg må bli flinkere til å fokusere på det positive og ikke det negative, som jeg har en tendens til å gjøre altfor mye. Jeg liker ikke håret mitt, jeg liker ikke nesen min. Men jeg liker øynene mine, hendene mine og jeg syns jeg er passe tynn (har ingen planer om å bli tynnere hvertfall). Beina mine er også ganske greie egentlig. Poenget mitt er da at jeg… egentlig ikke har noe poeng. Jeg bare trengte å få det ut.”

Jeg kjente da jeg leste dette innlegget forleden, fem år senere, at det tok meg rett tilbake. Jeg husker akkurat hvordan jeg hadde det da, og i åra før. Dere vet, de dumme tenåra. Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg var som person, både på ungdomsskolen og deler av videregående. Jeg var så usikker på meg selv, og visste ikke helt hvem jeg var. Og det er jo sånn det er i den alderen, det er helt normalt. Selvtilliten er gjerne ikke på topp, du har venner og uvenner (én person kan være begge deler), foreldrene dine er teite, og sånn fortsetter det. På grunn av usikkerheten. Fordi du holder på å vokse opp, og å prøve og feile er en del av det. 

28.01.2012.

På ungdomsskolen hadde jeg perioder der jeg nesten ikke kunne vente til videregående startet, for da fikk jeg endelig slippe unna enkelte personer. Jeg var heldig som hadde mange venner i klassen min, men det var noen få personer som virkelig kunne ødelegge dagen min. Bare én person kunne ødelegge så mye, og dra meg så langt ned. Jeg har heldigvis aldri har vært noe mobbeoffer, men om det var dager jeg virkelig ikke ville på skolen? JA. Sånn tror jeg alle har hatt det. Men så er det liksom bare én ting man kan gjøre, og det er å heve hodet og komme seg gjennom det. Det er ikke lett, men når du gjør det? Det hjelper så uendelig mye. For det blir bedre, det blir SÅ mye bedre etter hvert. 

Da jeg ble ferdig med ungdomsskolen følte jeg meg fri, og jeg var så klar for en ny start på en ny skole. Jeg hadde nok fått litt mer selvtillit på denne tida, men jeg var fortsatt usikker. Ting var ikke helt OK på videregående heller, og det gikk veldig opp og ned. Som det gjør i tenåra, det er ingen måte å unngå det på. Det kom jo faktisk til et punkt der jeg var så langt nede at jeg ikke kunne skjønne hvordan ting skulle bli bedre (håper ingen misforstår meg her, jeg tenkte aldri på å ta livet mitt altså). En periode hvor jeg hadde vært naiv og dum, rett og slett. Prøve og feile. Men så fylte jeg 18, og jeg hadde kommet til et punkt der jeg skjønte at nå kunne jeg ikke holde på sånn lenger. Og fra det øyeblikket ble jeg bare sterkere og sterkere, mer og mer sikker på meg selv. Jeg flytta til New York alene som 19- åring. 

2015.

Og når jeg ser tilbake på det nå ser jeg at alle de personene og hendelsene som dro meg ned, det var DET som gjorde meg sterk. Alt ledet meg til personen jeg er i dag, en sterk person med en selvtillit jeg er fornøyd med. En person som til slutt skjønte hvem man skulle omgi seg med, og hvem man ikke skulle ofre en tanke til engang. Og i det øyeblikket du får til det, da blir alt hundre ganger bedre. 

Jeg håper noen, et sted der ute, leser dette innlegget og får noe ute av det. Kanskje noen usikre ungdommer, som jeg selv en gang var, kan skjønne at ungdomsåra er ikke alt. At det er så mye mer av livet enn det. Og at det blir bedre. For det blir det virkelig.