For én uke siden skjedde det en stor tragedie i Oslo og på Utøya som har forandret oss alle. På den tiden var jeg i Tyrkia, og i dette innlegget får dere mine tanker rundt dette.

Den 22. juli 2011 klokken 17:27 (18:27 tyrkisk tid) tikket det inn en melding på mobilen min fra Johan Thomas der det sto blant annet: “ville bare informere om at de har vært terrorangrep i Oslo, sjekk vg! sykesteee!!” Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke eller hva jeg skulle gjøre. Jeg sa ifra til pappa og Lillian, før jeg så sendte melding tilbake til Johan Thomas og til mamma der jeg spurte hva som hadde skjedd. Jeg følte meg skikkelig hjelpesløs. Vi hadde ankommet Tyrkia den dagen og hadde ikke fått koblet oss på internett, så vi hadde ingen måte å sjekke nyhetene på. Hotellet visste nok ikke tragedien ennå heller. Jeg fikk så vite om at det var en bombeeksplosjon i regjeringskvartalet. Vi var helt i sjokk alle sammen.

1-2 timer senere var vi kommet på hotellet til Marte og Kristian og de hadde heldigvis både internett og tv2 på hotellrommet sitt. Da fikk vi vite om skytedramaet på Utøya også. Dette var uvirkelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hva jeg skulle tenke engang. Hva har skjedd?! Jeg skal innrømme at jeg tenkte en liten tanke om at Al-Qaida var innblandet, men jeg ville ikke trekke forhastede slutninger heller. Vi fikk vite at rundt 10-20 var omkommet. Når vi kom tilbake på hotellet den kvelden fikk vi sett på TV2 nyhetene i resepsjonen. Nå fikk vi heldigvis oppdatert oss enda mer.

Første jeg fikk høre nesten morgen var at rundt 80 var omkommet. Shit! Dette var helt uvirkelig. At noe så grusomt kunne skje med lille Norge. Og ikke minst at et menneske kunne gjøre dette mot så mange, helt uskyldige folk, som bare ville hjelpe landet sitt. Barn og tenåringer som hadde det gøy på sommerleir og gjorde det de var interessert i. Så kom den mannen på øya iført en falsk politiuniform, som sa at han hadde informasjon om bombingen i Oslo, ba dem komme nærmere og så skjøt dem. Mange så vennene deres bli skutt rett foran øynene på dem.

Alle mine varmeste tanker går til alle ofre og pårørende av denne fæle tragedien. Hvil i fred, alle omkomne.

Og når det gjelder bloggingen min så kommer den nok til å forbli vanlig, selv om jeg er veldig påvirket av denne tragedien. Bloggene kan være en fin måte å få tankene bort fra tragedien en liten stund og lese noe positivt for en liten stund. Og som Cathrine skrev: if I can use this as an arena to spread some positivity, I damn well will.

– Hvordan opplevde du 22.juli? Fortell gjerne om dine tanker rundt denne tragedien i kommentarfeltet ♥